På fredag som var, gjennomførte jeg min siste coachingtime i en omtrent ti måneder lang prosess som har vært utrolig spennende, lærerik og utviklende. Rettelse; jeg får si min FORELØPIG siste coachingtime, da jeg absolutt ikke ser bort ifra at jeg kommer til å benytte meg av det igjen 😉
For de som fulgte mine blogginnlegg fra jeg begynte å skrive i fjor høst, så vil jeg tro at det var tydelig at jeg var på et sted hvor jeg allerede hadde mye innsikt og bevissthet. Jeg reflekterte i blogginnleggene mine om både det ene og andre viktige temaet som opptok meg i hverdagen, og hadde både et ønske om, og en sterk vilje til, å gjøre viktige endringer i livet mitt. Likevel er det mange ganger så MYE enklere i teorien enn i praksis å få til disse mange viktige endringene som jeg reflekterte høyt omkring.
Joda, jeg visste at det hadde vært lurt å være mer tilstede i nuet. Jeg var klar over at det ville være bra for meg å puste, stoppe opp og ta pauser i en hverdag hvor stressnivået mitt var mange hakk for høyt. Jeg ønsket så gjerne å si JA til meg selv, akseptere meg selv for akkurat den jeg var og tro på at jeg var god nok, uavhengig av prestasjoner og resultatoppnåelse. Jeg hadde et inderlig ønske om å bli enda bedre kjent med meg selv, slik at jeg kunne ta bedre valg som gjorde meg godt hver eneste dag, og at jeg gjennom utforskning faktisk ville finne ut av hvilke aktiviteter og gjøremål som virkelig fyller energilagrene og er hensiktsmessig for egen livskvalitet og velvære. Jeg ville finne mer rom og balanse i det kaoset jeg til tider opplevde og jeg ønsket å komme dit at jeg kunne tro på at både meg selv og andre kunne finne meg verdig å elske.
Når utgangspunktet var heller labert i forhold til det å være glad i seg selv, akseptere seg selv og ta seg selv på alvor, så er det kanskje ikke så rart at optimismen ikke akkurat var overveldende. Likevel, etter mange års tett samarbeid med dyktige profesjonelle, samt et utall med aha-opplevelser og viktige prosesser, var jeg i fjor høst ordentlig klar for å komme noen viktige steg videre. Noe av det jeg derfor valgte å gjøre i den forbindelse, var nettopp å opprette denne bloggen. Jeg ønsket å snakke høyt, åpnet og ærlig om en del ting, og jeg kjente at det var et utrolig viktig verktøy for meg i det å klare å holde fast i viktige, små grep i hverdagen. Sammen med bloggingen, åpnet det seg samtidig en mulighet for å prøve ut coaching som et ledd i prosessen.
Etter litt frem og tilbake, noen prøvetimer og enda litt mer refleksjon, fant jeg ut at dette var noe jeg ville gå for. Jeg følte dette var noe som kunne være nyttig for meg, nettopp der hvor jeg befant meg på dette tidspunktet. Det valget jeg tok ved å betale en sum for å investere i egen utvikling og å prøve ut coaching som verktøy i denne forbindelse, var også et svært betydningsfullt valg hvor jeg viste meg selv at jeg VIRKELIG ønsket å ta meg selv på alvor og det var et tegn for meg selv på et inderlig og autentisk ønske og behov for å komme noen steg videre i prosessen.
Gjennom første del av coachingprosessen og en del kartlegging, stod følgende klart for meg. Det som var viktig for meg å jobbe med var å:
- VIRKELIG ta meg selv på alvor
- sette meg selv i førersetet
- tørre å være den jeg er, på en autentisk/ekte måte
- gi meg selv mer rom, noe som inkluderer bedre pust
- finne mer hensiktsmessige måter å forholde meg til meg selv på, særlig trenger jeg å jobbe med aksept og tillit til meg selv først og fremst, men også andre
- tørre å vise sårbarhet og gjennom dette bli modigere til å «hoppe i det» i ulike situasjoner, som eksempelvis det å vise mer følelser og åpne opp for å ha større tillit til de rundt meg
- unngå selvsabotasje, eller i det minste oppdage at det er dette jeg gjør
Denne kartleggingsfasen gav virkelig mye mening for meg, og prosesser jeg hadde jobbet med over lengre tid, stod plutselig veldig klart foran meg. Jeg fikk konkretisert mer eller mindre håndfaste «mål», og det ble tydeligere for meg hva som skulle være essensen i innsatsen jeg skulle gjøre for meg selv i tiden som kom. I tillegg til det overnevnte, fremstod det enda tydeligere for meg at jeg betraktet følelser som noe virkelig skummelt, og at dette var en sannhet for meg og noe som i stor grad har hindret meg i å være en autentisk utgave av meg selv. Det å holde på følelser, og gjøre alt i sin makt for at ikke de skal klare å slippe til, har nok også tappet meg enormt for energi.
Det ble også veldig klart for meg at mye av energien min er rettet utover, mot de jeg omgås med. Jeg bruker enormt med krefter og energi på at de jeg har rundt meg skal ha det bra. Dette kan i mange tilfeller være en veldig positiv egenskap å inneha, men jeg innså at jeg i mange tilfeller nesten sliter meg ut gjennom dette inderlige ønsket om at alle andre skal ha det bra, til enhver tid. For mesteparten av tiden er det faktisk utenfor min kontroll å oppnå dette. Hvis et mål skal være å finne en bedre balanse, ville det derfor være hensiktsmessig å jobbe i retning av at i hvert fall en del av den energien som jeg i utgangspunktet retter utover, i større grad burde rettes mot meg selv.
Det ligger virkelig en sannhet i det følgende sitatet:
Hvis vi i første omgang sikrer at vi tar godt vare på oss selv, så vil vi stå så mye sterkere i det å være der for de rundt oss. Vi vil dessuten opptre mer autentisk/ekte og i tråd med oss selv og egne ønsker, samt at vi vil sette fornuftige grenser for oss selv, noe som igjen vil føre til at det vil være enklere for de rundt oss å ha det bra i vårt selskap. Jeg innså at jeg faktisk ble nødt til å bli bedre venn med meg selv, og gi meg selv mer oppmerksomhet, for at ønsket mitt om at de rundt meg skal ha det bra i enda større grad skal gå i oppfyllelse. Hvis jeg er god mot meg selv, har jeg nemlig enda større overskudd til å være der for de jeg ønsker å være der for.
Det var altså en særdeles spennende prosess vi innledet, og coachingtimene var et utrolig godt verktøy for meg nettopp i det å sette disse målene mine i fokus og få dem ut i PRAKSIS, i min forholdsvis hektiske hverdag. Coachingtimene tok alltid utgangspunkt i meg, der jeg var akkurat da, og det som opptok meg og min oppmerksomhet. Gjennom å møte meg der jeg var, og ved å stille spørsmål som utfordret meg til refleksjon og løsningsstrategier i ulike sammenhenger, sikret coachingtimene meg alltid at jeg kom ut med noe håndfast, i mitt tilfelle gjerne en konkret strategi, for hvordan jeg skulle handle videre ut i fra det vi hadde snakket om. Det kunne være fysiske strategier for å minne meg på å stoppe opp og puste bedre, det kunne vært konkrete handlingsplaner for hvordan benytte dagene, og det kunne være konkrete valg som plutselig stod klart foran meg at måtte tas hvis målet nettopp var å ta seg selv på alvor. Prosessen har i svært stor grad krevd åpenhet, ærlighet og mot til nettopp å ta valg som viser at jeg tar meg selv på alvor, og min dyktige coach, Vegard Olsen fra Coachingpartner, har vært en viktig støttespiller og fasilitator for meg i dette. Han har stilt de riktige spørsmålene og hjulpet meg med gode visualiseringsøvelser og andre nyttige verktøy, som i alle tilfeller har ført meg både ett og flere skritt i riktig retning.
Selv om livet, som alltid, byr på sine «ups» and «downs», har jeg i løpet av coachingprosessen de siste månedene likevel klart å holde fast i viktige, konkrete grep og et fokus i hverdagen, som i aller høyeste grad har bidratt til å ta meg selv mer på alvor enn noen sinne. Jeg har selvsagt mine «set-backs» innimellom, da det faktisk tar tid å bli kjent med alle gamle vaner, mønstre og strategier som kanskje ikke er like hensiktsmessige. Likevel tar jeg meg stadig i at jeg i hvert fall i ettertid klarer å reflektere omkring hva som «gikk galt», og tenker at jeg gjennom dette i det minste står bitte litt sterkere i neste møte med samme vane/mønster/strategi. Det er akkurat som om jeg også har blitt mer tålmodig med meg selv, og mer overbærende i forhold til «feilene» som jeg fortsatt gjør fra tid til annen. Jeg begynner faktisk å romme at jeg er UPERFEKT og FEILTASTISK, til og med i praksis 🙂 Det føles virkelig som en seier!
Det er flere andre ting disse ti siste månedene som også viser meg at jeg er på veldig rett spor. Som jeg har skrevet litt om, har jeg hatt en forholdsvis tøff vinter/vår/sommer preget av mye sykdom og usikkerhet. Jeg har vært mye syk selv, samtidig som en av mine aller nærmeste fremdeles befinner seg midt oppi en kreftbehandlingsprosess. På grunn av min egen sykdomssituasjon ble jeg nødt til å ta viktige, men vanskelige avgjørelser med tanke på jobbsituasjon, noe som har ført med seg at jeg på nåværende tidspunkt står som arbeidsledig og aktiv arbeidssøkende. Ser jeg tilbake, har jeg likevel klart å ta meg selv på alvor i alle disse avgjørelsene. Jeg har satt meg selv og min helse først, noe jeg er sikker på at har vært veldig riktig og viktig. Jeg har også taklet både min egen sykdomstilstand og kreft-situasjonen familien står ovenfor på en mest mulig hensiktsmessig måte. Jeg har i større grad tillatt at de vonde følelsene faktisk skal få lov til å være der, uten at det har medført mer tristhet. Det har vært en form for frihetsfølelse, og lettelse, nettopp i det at jeg har tillatt meg selv å få litt utløp, også for de vonde følelsene. Jeg tror til og med det har åpnet mer opp for de gode følelsene, og jeg har klart å kjenne enda mer på takknemlighet og det å nyte øyeblikk sammen med de jeg har rundt meg som virkelig betyr noe for meg.
Jeg går nå forholdsvis regelmessig til psykomotorisk fysioterapi – noe som også er resultatet av det at jeg tar meg selv mer på alvor. Jeg innser at det enda finnes mye spenninger i denne kroppen som ikke helt får slippe taket på bakgrunn av en litt for aktiv «forsvarsposisjon». Behandlingen hos fysioterapeuten har allerede gitt meg enda flere aha-opplevelser og viktige innsikter, og jeg har stor tro på at denne behandlingen vil komplementere min allerede positive utviklingsprosess.
Et annet eksempel på en svært betydningsfull endring i livet mitt de siste ti månedene, er at jeg faktisk har vært modig og sårbar nok til å slippe en annen person helt inn i livet mitt. Jeg har klart å «hoppe i det» og ha tillit til at denne personen faktisk ville meg vel, noe det har vist seg at han ville 🙂 Jeg har fått meg kjæreste og samboer!!!!
DET er virkelig en seier og noe som viser meg at jeg har kommet langt fra der jeg startet. Det at jeg nå tillater en person såpass tett innpå meg som et samboerforhold krever, er et tegn på at jeg også har blitt mer glad i meg selv disse månedene. Jeg klarer å tro på at min kjære faktisk er glad i meg for den jeg er, og at han elsker meg nettopp for den jeg er. Jeg har også klart å slippe følelser til som gjør at jeg kan bekrefte det samme tilbake. Han gjør at jeg virkelig vil være den beste utgaven av meg selv, og han gir meg rom til å få være den jeg er. I den tryggheten vi har klart å skape oss imellom, tror jeg utviklingsprosessen min bare vil kunne fortsette å blomstre. Til tross for lange dager med jobbsøking og av og til litt oppgitthet over at det er få stillinger der ute å søke på, så har jeg nå overskudd til å bruke dagene til gode gjøremål for meg selv, samt at jeg i tillegg gleder meg til min kjære kommer hjem fra jobb hver eneste dag og møter meg med sitt herlige, smittende humør og verdens beste armkrok.
For å oppsummere prosessen, vil jeg skrive litt kort om endringen som har skjedd under hvert fokusområde som jeg bestemte meg for i starten av coachingprosessen.
Det som var viktig for meg å jobbe med var å:
- VIRKELIG ta meg selv på alvor
I svært mange situasjoner har nettopp dette blitt viktig for meg. Til forskjell fra at jeg aldri, eller svært sjeldent, overhodet reflekterte over det å ta meg selv på alvor tidligere, er dette noe jeg virkelig har oppe til vurdering i de valg jeg tar nå. Jeg ønsker faktisk at valgene mine skal reflektere at jeg tar meg selv på alvor.
- sette meg selv i førersetet
Når jeg tar meg selv mer på alvor, involverer dette i stor grad nettopp at jeg setter meg selv i førersetet i mitt eget liv. Jeg er faktisk viktig, til og med for at de rundt meg skal ha det bra.
- tørre å være den jeg er, på en autentisk/ekte måte
I det at jeg tar meg selv mer på alvor og setter meg selv i førersetet, viser jeg meg selv at jeg har verdighet og at jeg bør være stolt av meg selv for nettopp den jeg er. Dette har bidratt til at jeg i større grad tør å være meg selv, på godt og vondt, akkurat slik jeg er. Jeg har kommet mer i kontakt med følelsene mine, og er i hvert fall i større grad autentisk, selv om jeg fremdeles har en del å gå på her.
- gi meg selv mer rom, noe som inkluderer bedre pust
Her har jeg også en vei å gå, men jeg har blitt mye bedre til å inkludere daglige, gode aktiviteter for meg selv, som jeg vet jeg har godt av. Dette med et ønske og håp om at jeg vil klare å innarbeide dette som en viktig daglig strategi. Gode, rolige aktiviteter hvor jeg er mer i kontakt med meg selv, vil som et resultat føre med seg enda bedre pust.
- finne mer hensiktsmessige måter å forholde meg til meg selv på, særlig trenger jeg å jobbe med aksept og tillit til meg selv først og fremst, men også andre
Her føler jeg faktisk at jeg har kommet nokså langt. Jeg aksepterer meg selv i mye større grad og har fått mer tillit til at valgene jeg tar er hensiktsmessige for meg. I relasjoner til andre, har dette også blitt styrket, noe jeg særlig har fått bevist gjennom det at jeg har turt å innlede et forhold til en flott fyr.
- tørre å vise sårbarhet og gjennom dette bli modigere til å «hoppe i det» i ulike situasjoner, som eksempelvis det å vise mer følelser og åpne opp for å ha større tillit til de rundt meg
Nok et punkt hvor jeg allerede har presentert eksempler på at «dette har jeg fått til» 😀
- unngå selvsabotasje, eller i det minste oppdage at det er dette jeg gjør
Foreløpig klarer jeg nok ikke å unngå selvsabotasjen, da den er forholdsvis godt innarbeidet. Likevel ser jeg at jeg stadig blir bedre i å oppdage at dette er noe jeg til tider driver med, og jeg står derfor mye sterkere neste gang jeg møter på samme situasjon.
En utrolig spennende, nyttig og utviklende ti måneders periode er altså «avsluttet». Avsluttet er egentlig litt feil ord å bruke, da prosessen i aller høyeste grad kommer til å fortsette. Enn så lenge, kommer jeg likevel ikke til å ha behov for å benytte meg av coaching noe mer. Jeg har lært vanvittig mye, og jeg har fått med meg verktøy jeg vil kunne benytte på egenhånd i lang tid fremover, og jeg vil på ingen måte nøle med å ta kontakt med Vegard og Coachingpartner igjen, hvis jeg skulle trenge mer coaching. De får min varmeste anbefaling!
Til alle dere som har vurdert coaching, men aldri prøvd det; ta kontakt for en prøvetime!
Mer informasjon om Coachingpartner finner du på: http://coachingpartner.net/
I tillegg kan du følge Coachingpartner Norge på facebook: https://www.facebook.com/cpnorge?fref=ts
Gi det et forsøk og se om det kan være like utviklende og lærerikt for deg som for meg. Jeg vil i hvert fall aldri angre på at jeg startet den prosessen jeg startet. Jeg fortsetter å lære om meg selv hver eneste dag, og har klart å sette flere endringer ut i praksis de siste ti månedene, enn jeg har gjort til sammen de ti siste årene. Det er klart at ting tar tid, og tiden var virkelig inne for meg på dette tidspunktet, så jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk hjelp av en dyktig coach i min utviklingsprosess, akkurat på det tidspunktet jeg gjorde.
Livet leker og jeg gleder meg over hver eneste utviklende dag hvor jeg får mulighet til å øve på å ta meg selv enda mer på alvor 😀
Ha ei fantastisk uke, kjære lesere!
Mari ❤
FeiltastiskeMari 