Sterk utenpå og svak inni

Jeg har lært meg å være sterk. Jeg har måttet være sterk. De traumatiske erfaringene jeg har fått meg gjennom livet har gjort at jeg har så mye vondt og vanskelig inni meg at jeg ikke har turt å slippe til for mye følelser eller vist sårbarhet ovenfor andre. Det å slippe til følelser og å vise seg sårbar, har for meg vært knyttet til en enorm frykt for å bli totalt overveldet, bryte sammen og ikke kunne finne krefter til klare å karre meg opp igjen.

Parallelt med dette opplevde jeg i ungdomsårene å bli mobbet fordi jeg i en periode hadde det så vanskelig at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Gjennom denne opplevelsen fikk jeg det på sett og vis inn med teskje at det beste er å ikke vise seg frem når man er sårbar eller uttrykke vonde følelser med andre i nærheten, for det oppfatter mennesker rundt meg som en “svakhet” og gjør at de ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Livet har på en måte lært meg følgende:

Men så har årene gått og jeg har kjent hvor vanvittig tappende det er å gå rundt å være så innmari sterk til enhver tid. Jeg har måttet skyve følelser under alle gulvtepper jeg har kommet over, jeg har dyttet dem inn i alle kriker og kroker og gjort mitt ytterste for å ikke høre dem brøle. Jeg har lært meg å snakke om vanskelige ting jeg har opplevd, på en måte som gjør at det nesten ikke virker som om det er meg som har vært tilstede i det. Jeg står i tøffe utfordringer i hverdagen, smiler like bredt og fortsetter å spre glede utover, slik at ingen skal forstå hvordan det EGENTLIG står til på innsiden.

Jeg har skrevet litt om det tidligere, det handler om den berømte masken.

Til tross for all innsatsen jeg har lagt i traumebehandlingsprosessen dette siste året, er masken fremdeles altfor ofte på. Jeg har likevel klart å slippe sårbarheten og følelsene til i behandlingsrommet, noe jeg er veldig stolt av. 20 år i terapi uten så vidt å felle en tåre, er vel nok et bevis på hvor utrolig god jeg har vært (og fortsatt kan være) til å holde alt på avstand. Så det at jeg faktisk klarer å være ordentlig i kontakt med følelsene mine i timene hos psykologen jeg går til nå, er et vanvittig stort steg i riktig setning. Det tror jeg også er noe av nøkkelen til at jeg nå kjenner at behandlingen utgjør en forskjell og det føles som en stadig endring i positiv forstand.

På samme tid kjenner jeg en økt frustrasjon bygge seg opp inni meg over at jeg utad og i møter med de aller fleste andre mennesker, fremstår så forbanna sterk, blid og glad til enhver tid. Misforstå meg rett, jeg ønsker jo selvsagt ikke at folk jeg har rundt meg skal oppfatte meg som en sur og sint grinebiter heller, samtidig kjenner jeg at tiden er inne for et mer autentisk meg i møte med andre. Jeg tror det vil ha positive ringvirkninger for meg om jeg klarer å være modig nok til å vise sårbarheten som likevel er tilstede i meg hver eneste dag. For det er jo ikke slik at den ikke finnes…

Jeg kjenner ofte på at det eksisterer et stort gap mellom slik jeg har det inni meg og slik andre opplever at jeg har det. Dette medfører en enorm ensomhetsfølelse i utfordrende perioder. Jeg inviterer svært få mennesker inn som støttespillere og tenker stort sett at jeg får stå på og kjempe med nebb og klør for å finne løsninger for meg selv i situasjoner jeg står i. Hadde jeg derimot klart å formidle til noen hva jeg virkelig kjenner på og litt oftere bedt om støtte eller hjelp, så hadde jeg sannsynligvis kjent mindre på ensomhet, samtidig som jeg i tillegg hadde hatt mer overskudd igjen når dagen er omme.

Faren med å være “for sterk” er at man alltid gir et inntrykk av at man har det bra og fikser alt man står i. Jeg har tidligere blogget om dette med å være for mye i offerrollen, noe som ikke er særlig heldig. Jeg har blitt mye bedre på å innta en annen rolle enn offerrollen de siste årene. Dette handler ikke om det. Det jeg skriver om i dag går mer ut på at det av og til må være lov, også for oss “sterke” med masker på, å få lov til å være ærlig på at det ikke alltid er så bra som det kan se ut på utsiden. Når innsiden faktisk holder på å gå i oppløsning..

Rasjonelle meg vet jo at det nettopp ligger enormt mye styrke i å vise sårbarhet utad. Jeg mener jo så absolutt ikke at mennesker jeg har rundt meg som tør og vise sårbarhet, er svake mennesker. Det er jo ofte de jeg ser på som de sterkeste jeg kjenner. Samtidig opplever følelsesmessige meg fremdeles mye frykt knyttet til sårbarheten, akkurat når det kommer til at jeg selv skal hoppe ut i sårbarhetens verden. Jeg trenger en bedre balanse i dette og øver så godt jeg kan, med de små håndsrekningene som kun føles litt ubehagelige.

Jeg har også mistet ca 17kg av beskyttelsen min det siste gode halvåret, noe som sannsynligvis er med på å gjøre at jeg føler meg enda mer sårbar. Jeg er bokstavelig talt ikke like tykkhudet lengre og kjenner på at det blir mer og mer utfordrende å “måtte” være så sterk til enhver tid. I det siste har jeg faktisk hatt mange tunge dager hvor jeg sitter alene og kjemper mot tårene, men så forstår jeg at de trenger å komme ut…

Dette ligner nemlig mer på hvordan jeg egentlig har det, bak min egen maske. Heldigvis er jeg ofte glad også, og alt imellom, så det er definitivt ikke helt sort-hvitt. Samtidig er det fortsatt tøffe tak og mange dager hvor det blir enklest for meg å ta på meg masken min når jeg går ute blant folk.

Jeg ønsker med dette å be om at dere fortsetter å spørre meg om hvordan jeg har det, selv om jeg gjentatte ganger kanskje bare vil svare at jeg har det bra. Hjelp meg gjerne til å tørre å vise frem det som er på innsiden. Jeg trenger gode klemmer og å vite at jeg har en heiagjeng i ryggen, for jeg innser bare mer og mer at jeg ikke klarer å stå i alt dette helt mutters alene. Det har jeg gjort i altfor mange år allerede!

Jeg tror dessuten ikke jeg er spesielt alene om å kjenne på det jeg beskriver i dag, så dette er også en oppfordring til at vi alle kan bli bedre til å bry oss ordentlig om de vi har rundt oss, uansett hvor “sterke” de fremstår.

Hvis noen av dere som leser har vært der jeg er, og har funnet en god og trygg vei mot å vise mer sårbarhet ovenfor andre, tar jeg gjerne i mot gode tips ❤

Ønsker dere en flott torsdag! I Lørenskog skinner solen 🙂