Ærlige betroelser om livet og overlevelse

To år har gått siden sist blogginnlegg og enda et barn har kommet til. I desember ble jeg mamma til det siste tilskuddet i flokken vår og familien er nå komplett. Jeg rekker ikke å ligge på latsiden, for å si det mildt..

Jeg leste nettopp gjennom mitt forrige innlegg, og ble umiddelbart ganske flau og skamfull. Livet har skjedd siden sist og den konstruktive prosessen jeg var i gang med for to år siden, ble dessverre forstyrret av hektisk småbarnsliv, ny jobb, hjemmekontor og unntakstilstand pga. covid, sykdom, svangerskap, fødsel, barseltid, kolikk osv. Jeg tar med meg de nyttige innsiktene jeg fikk i 2020 og tenker at ingenting har vært forgjeves. Jeg jobber dessuten stadig med å bli bedre til å klare å ta vare på meg selv, også i perioder det skjer mye i livet.

Den siste tiden har vært nokså tøff. Fra minstemor ble født i desember 2021, har hun slitt mye med kolikksmerter og jeg har som en naturlig konsekvens av dette fått lite søvn og hatt hyppige oppvåkninger med mye utrøstelig babygråt i nå snart ni måneder. Misforstå meg rett, jeg er uendelig takknemlig for mine tre barn. Jeg elsker dem over alt her i verden og tar absolutt ikke for gitt at jeg har vært så heldig at jeg har fått bære frem tre friske barn til denne verden. Så dette er ikke noe forsøk på å svartmale situasjonen. Samtidig har jeg kjent på at jeg tror det er viktig å snakke høyt om at det også kan være nokså utfordrende å bli mamma.

For nå har det seg faktisk slik at jeg har vært sykemeldt siden starten av juli og jeg går og kjenner på mye skam knyttet til at jeg ikke har klart å “mestre” mammarollen. Det er så lett for meg å bare svare at “det går greit” når jeg får spørsmål om hvordan jeg har det, og det er kun de færreste som faktisk vet at jeg er sykemeldt, for det har jeg liksom ikke helt turt å si høyt. Jeg skammer meg over at jeg ikke er “sterkere”. Det å klare og fungere som mamma må jo være det minste man kan forvente av seg selv, liksom?!?

Samtidig klarer jeg jo å se situasjonen litt utenfra også.. Det er neimen ikke rart at jeg holder på å miste forstanden når jeg har stått i mangfoldige timer med utrøstelig babygråt de siste ni månedene, gjort mitt ytterste for at datteren min skal ha hatt det så godt som mulig til tross for magesmertene, i tillegg til å ha fått ekstremt lite og lite sammenhengende søvn. På toppen av dette har jeg forsøkt å fungere som kjæreste/samboer og som mamma for mine to eldste barn. Søvnmangel + hylende baby + hverdagen som trebarnsmor = zoombiemamma i konstant beredskap/overlevelsesmodus som har holdt på å møte veggen en god stund nå.

Altså hva skjer med å være så hard med seg selv? Og hvorfor er det så utfordrende å være ærlig med de rundt seg om hvor tøft livet er? Det er akkurat som om jeg på toppen av å ha det tøft, bruker all energi (jeg egentlig ikke har) på å opprettholde en fasade utad som for alt i verden ikke skal vise hvordan det egentlig er på innsiden. Hvordan er det egentlig mulig kan man kanskje lure på? Jo, det har jeg blitt ekspert på etter myyye øvelse. Det handler om at jeg gjør alt i min makt for å skyve de vonde følelsene og uroen i kroppen unna. Til det trenger jeg noen hjelpemidler, og i mitt tilfelle er overspising en “go-to”. Jeg døyver følelser med alt som smaker søtt og godt. Jeg dytter også unna følelsene gjennom å holde meg travelt opptatt med å “gjøre” fremfor å være. Er gjerne ganske hektisk. Farter rundt, snakker mye og høyt. Rydder, vasker, organiserer osv. I tillegg er mobilen og sosiale medier en sann venn i nøden. Skulle jeg ha det minste tid til overs, så er det jo bare å taste i vei og holde seg opptatt med den. Alt for å holde de forferdelig skumle følelsene og den ulmende uroen på en armlengdes avstand.

Jeg ser jo hvorfor jeg er sykemeldt… Det som overrasker meg er at jeg ikke allerede ligger i bunnen av en grøftekant og kaver etter luft. Overlevelsesstrategiene mine holder meg jo faktisk gående, så de fungerer effektivt i så måte… Jeg innser bare at jeg må ta et ordentlig tak her før det går for langt.

Denne siste uken har jeg sett tre episoder av Petter og overleverne (kan anbefales om du ikke allerede har sett det), noe som har gjort skikkelig inntrykk på meg. Jeg innser at jeg faktisk kunne ha vært med i det programmet selv.. Det er ufattelig tøft å høre de grusomme historiene og erfaringene, den ene verre enn den andre. Tenk at vi som er ofre for kriminelle handlinger ofte tier stille/blir skremt til taushet.. Jeg kjenner det går en liten F… i meg og jeg blir inspirert av de utrolig modige menneskene som er med i Petter sitt program. Jeg har jo selv gått i snart 25 år og båret på ting jeg har blitt utsatt for. Litt etter litt har jeg turt å åpne meg i terapirommet og jeg gikk også et viktig steg i riktig retning da jeg startet denne bloggen. Samtidig har jeg fremdeles en vei å gå og det er her jeg ønsker å utfordre meg selv i dette blogginnlegget. For jeg kjenner faktisk at jeg blir sint når jeg tenker på alle årene jeg har latt være å snakke høyt om hva jeg faktisk har opplevd. Det er personer der ute som har utsatt meg for kriminelle handlinger, og så har de på toppen av alt skremt meg til å tie stille om det. Noe av det verste jeg har opplevd, har jeg ikke engang anmeldt, av frykt for hva det ville ha medført. Nå skal jeg faktisk ta tilbake makten i egne hender. Jeg ønsker å være et forbilde for barna mine når det kommer til åpenhet og jeg ønsker å snakke høyt om hva jeg har opplevd. Kanskje først og fremst for å inspirere andre til å snakke høyt om de blir utsatt for noe lignende.. For jeg tror at jo mer åpne vi er om disse tingene, jo vanskeligere blir det for de som utsetter oss for slike umenneskelige handlinger. Ting kommer fortere frem i lyset. Etter å ha blitt mor kjenner jeg at dette har blitt særlig viktig. Skulle noen av barna mine bli utsatt for NOE SOM HELST som tråkker utenfor deres grenser, så vil jeg at de skal være 100% trygge på at det riktige er åpenhet og at de derfor raskt kommer til meg eller andre nære og forteller hva de har opplevd.

Det kjennes skummelt å være sårbar på det nivået jeg har tenkt nå. På samme tid kjennes det utrolig viktig. Om det så bare kan bidra til at èn annen person tør å fortelle noen om hva de har blitt utsatt for, så er det verdt det!! Mitt ønske er i hvert fall at det kan inspirere til åpenhet som igjen kan forebygge vold, overgrep, voldtekter osv. Så here it goes:

Jeg har blitt utsatt for grov mobbing i barne- og ungdomsskolealder og ble voldtatt av en “kompis” da jeg var 13 år! I tillegg ble jeg utsatt for psykisk og til slutt fysisk vold av en kjæreste for ca. 10 år siden, noe som ble retraumatiserende for meg. PTSD-diagnosen har kommet som et resultat av dette og har medført at jeg i snart 25 år tilnærmet har gått rundt i en form for konstant overlevelsesmodus med et svært høyt beredskapsnivå i kroppen min. Nervesystemet mitt gikk i “freeze” da jeg ble voldtatt og det føles nesten som om jeg er i frys-modus enda, i hvert fall når det kommer til dette med at jeg ikke kjenner på følelser. Jeg har gått såpass mye i kognitiv terapi at jeg kan sitte å snakke om det jeg opplevde på en måte som virker helt kald og distansert, uten en eneste liten tåre i øyekroken. Med all den tiden jeg har brukt i behandling og alle de hundreogørtogførtitusen kronene jeg har brukt på terapi, så innser jeg nå i stadig større grad at jeg blir nødt til å ta veien gjennom kropp og følelser for å komme dit jeg vil.

Det er viktig for meg å si at jeg ikke deler det som har skjedd meg for å få sympati eller et fokus på “stakkars meg”. Det har faktisk sittet ekstremt langt inne å fortelle konkret hva jeg har opplevd, nettopp fordi jeg ikke ønsker å bli sett på som et offer. Jeg har heller ingen behov for at dette blir noe samtaletema fremover, men tar gjerne imot støtte på veien videre. Selv om jeg selvfølgelig kunne tenkt meg at de kriminelle handlingene jeg ble utsatt for ikke hadde skjedd meg, ser jeg samtidig at kanskje nettopp det at jeg har kjent på livets mørke sider kan ha gjort meg til et sterkere og bedre medmenneske. Det har medført at jeg har måttet gå uendelig mange runder med meg selv og jeg har lært, og lærer enda, utrolig mye som jeg fortsatt tror at på sikt vil gi meg et bedre liv. Jeg er en overlever!

Jeg har noen prosesser gående nå for å øve på det å forholde meg mer bevisst til egne følelser og uro i kroppen. Det er utfordrende når distanse er det som har blitt autopiloten og når følelser i stor grad har medført dissosiasjon. Samtidig har jeg nå begynt en viktig reise på en vei jeg har tenkt å fortsette å gå på til jeg kommer i mål. Jeg skal bli et menneske som tør å kjenne på det som foregår på innsiden og som i større grad klarer å være autentisk. Jeg ønsker meg heller å kjenne på følelser og uro som er tilstede, i stedet for å føle meg fanget i alle virkemidlene jeg bruker for å holde ting på avstand. Dessuten er jeg sikker på at det vil frigjøre både energi og overskudd å bli fri fra disse destruktive mønstrene, noe som kommer godt med i en allerede søvndeprivert hverdag med tre små barn under seks år. Skal jeg lykkes i å “gi videre” til mine barn at alle følelser er tillatt, så må jeg jo faktisk kunne tillate meg selv også å føle alle følelser.

Nå er tiden inne for å velge meg selv. Som de sier når man er ute og flyr. Man må alltid sette på sin egen oksygenmaske først. Jeg gleder meg til reisen videre og føler meg ufattelig heldig som er her og får fortsette det spennende og utfordrende prosjektet det er å leve. Nå skal jeg jobbe videre med å holde hodet over vannet og forholde meg til livet slik det kjennes akkurat nå.

Vil avslutningsvis oppfordre deg som har opplevd/opplever vold, overgrep eller andre krenkelser å fortelle det til noen. Enten noen nære som du stoler på, eller ved å kontakte hjelpetelefoner, nettsteder hvor du kan få råd, veiledning og noen og snakke med.

Kjærlighet herfra i kveld ❤

Om grunnmur og husbygging

Kjære lesere,

Det har gått en stund siden sist innlegg. Mye har skjedd i livet og i mars, rett før korona-kaoset startet for fullt med lockdown osv., ble jeg mamma til en nydelig liten gutt. Det siste halvåret har derfor vært både hektisk og utfordrende, men også givende og fylt med mye kjærlighet. Takknemligheten for våre to barn kan ikke uttrykkes i ord ❤

Samtidig kjenner jeg nok en gang på at det å bli mamma, det gjør noe med meg når det kommer til behovet for å fortsette å jobbe med meg selv og egne prosesser. For småbarnstiden er tøff og full av utfordringer. Ikke bare skulle jeg komme meg fysisk etter et planlagt keisersnitt hvor jeg opplevde noen komplikasjoner i etterkant, jeg jobbet meg halvt ihjel med amming for å få det til, og når minstemann kun var 10 dager gammel måtte 2,5-åringen også være hjemme midt i barselkaoset pga. unntakstilstanden knyttet til koronaviruset som herjet (og enda ikke helt har gitt seg). Legg til svært lite sammenhengende søvn, begrensede muligheter for avlastning og sosial kontakt med familie og venner, så var det kanskje ikke så rart at egne utfordringer kom til overflaten ganske tydelig.

Før sommeren kjente jeg derfor på at «nå er det nok»! Hverdagen var destruktiv med et høyt stressnivå og jeg brukte enormt med krefter på å distrahere meg selv fra å kjenne ordentlig etter på hva som faktisk foregikk. Jeg «selvmedisinerte» gjennom min mobilavhengighet, så hvert ledige minutt så holdt jeg meg opptatt med spill og stimuli fra sosiale medier slik at hvordan jeg egentlig hadde det ikke skulle få komme til overflaten. Jeg brukte også godteri, bakst og annet søtt for å døyve det som foregikk på innsiden. Jeg ble lettere sint, lei meg og veldig oppgitt over meg selv. «Har jeg enda ikke kommet lengre enn dette…??»

I juni kom jeg i denne forbindelse i kontakt med ei dame som holder kurs som tar utgangspunkt i det å få bukt med overspising. Etter en uforpliktende prat med henne, skjønte jeg fort at dette opplegget kunne se ut til å passe meg midt i blinken. For om ikke det med å bruke søtt til å døyve vanskelige tanker og følelser nødvendigvis er kjernen til mine utfordringer, så er det i hvert fall et mønster som er særdeles destruktivt for meg og som opprettholder mye av det som er negativt i livet mitt.

Og HALLELUJA, må jeg bare si, for veien derfra og til nå har vært så ekstremt viktig for meg og de prosessene jeg har hatt gående i så mange år nå!! Det har vært rene åpenbaringen! Ikke for det, det har krevet at jeg har gått meg selv i sømmene. Jeg har virkelig måttet gå tilbake og gravd i fortiden, noe som har vært en skikkelig påkjenning. Samtidig har det åpnet noen dører jeg aldri trodde skulle åpnes.

Det er denne prosessen jeg ønsket å dele litt om i dagens blogginnlegg. For når det har vist seg å være så viktig for meg og min vei videre, så tenker jeg jo at kanskje det også kan være nyttig for andre!?!

Jeg skal forsøke å dra dere med i essensen av de viktige oppdagelsene mine.

Jeg starter med en metafor. Hvis du skal bygge et hus, vil det være ganske relevant og egentlig særdeles viktig at grunnmuren er både solid og sterk nok til å kunne tåle at hele huset bygges oppå. Hvis ikke vil jo huset være ustabilt og kunne i realiteten ha rast sammen når som helst.

Det er her jeg har innsett noe viktig… For hva er det som danner grunnmuren og grunnlaget for å bli et solid og sterkt menneske som kan tåle at vær og vind river i en gjennom hele livet? Jo, erfaringene en gjør seg veldig tidlig i livet. På bakgrunn av disse erfaringene danner en seg nemlig en grunnmur av sannheter om hvordan en skal forholde seg til seg selv, andre og omverden. Disse sannhetene, eller tankene, danner deretter fundamentet for det en bygger sitt eget liv på. Det påvirker hele livet og alt en foretar seg, hvilke valg en tar og hvordan en håndterer det å leve.

Så da jeg i sommer begynte å dykke ned i hvilken grunnmur jeg faktisk har med meg, så falt virkelig den siste viktige puslespillbrikken min på plass. Tenk at det skulle gå 35 år av livet før jeg innså at hele grunnmuren min står og vakler. Det er jo ikke rart ting har føltes tøft opp igjennom når livet har vært gjennom orkaner og tsunamier. Egentlig er det jo faktisk rart at huset mitt i det hele tatt står enda.

Sommeren gikk altså med på å rive ned huset planke for planke, murstein for murstein. Grunnmuren min var et begredelig syn:

1. «Andres behov er viktigere enn mine. Andre kommer alltid i første rekke.»
2. «Jeg fortjener ikke å ha det godt. Det som betyr noe er at jeg sørger for at de jeg har rundt meg har det bra.» «Jeg fortjener å ha det vondt og vanskelig.»
3. «Jeg kan ikke stole på hva jeg selv kjenner er riktig. Jeg må lete etter sannheten hos andre.»
4. «Det er utrygt å vise følelser ovenfor andre. Særlig triste og vonde følelser. De kan komme til å tro at jeg bruker det for å få oppmerksomhet.» «Jeg skal alltid være blid og glad. Ingen andre følelser er tillatt eller aksepteres av de rundt meg.» «Jeg må jo bare kunne heve meg over det som er vanskelig!»
5. Jeg kan ikke ha tillit til menneskene jeg omgås med!» «Ting er ikke nødvendigvis slik jeg tror!»
6. «Jeg skal ikke være til bry for andre!» «Jeg skal håndtere livet og dets utfordringer helt på egen hånd! Jeg må klare meg selv.»
7. «Jeg skal ikke være så mye, så høylytt, så synlig. Jeg må begrense meg og gjøre minst mulig ut av meg.»
8. «Jeg er ikke så spesiell. Jeg trenger ikke å tas på alvor. Det er ingen grunn til å ta meg og mine behov for alvor. Jeg klager for ingenting. Andre har det alltid verre.»
9. «Jeg er ikke som jeg skal være. Jeg må endre meg for å bli likt og for at jeg skal kunne forvente og fortjene kjærlighet fra andre.»
10. Mine egne grenser har ingen betydning. Jeg klarer ikke å sette egne grenser. Andre må inn og korrigere meg/bestemme over meg.»

Altså INGEN kan jo bygge noe solid hus på en slik grunnmur!! Samtidig var det en enormt betydningsfull innsikt å innse at dette kun er tillærte sannheter. Jeg kan jo faktisk velge å bygge meg en ny og mer solid grunnmur.

Prosessen videre gikk derfor med på å finne meg noen nye sannheter. Noen konstruktive sannheter som nettopp styrker grunnmuren mange hakk og som gjør at huset kan tåle all slags vær og vind. Denne prosessen var overraskende tøff og slitsom. Det er pussig at tillærte sannheter som man innser at man ikke får NOE nyttig eller positivt ut av, likevel er de enkleste å tro på. Jeg jobbet derfor hardt med å velge ut de følgende nye sannhetene:

1. Mine behov er viktige og skal tas på alvor – ALLTID!
2. Jeg fortjener å ha det godt.
3. Jeg kan stole på meg selv og hva jeg kjenner er riktig. Jeg har sannheten inni meg.
4. Alle følelser er tillatt. Det er trygt å vise følelser både ovenfor meg selv og andre. Det er helt i orden at jeg har det akkurat som jeg har det.
5. Jeg kan ha tillit til de menneskene jeg velger å ha i livet mitt. Ting er som de er og ingen av mine nærmeste vil utnytte meg eller gjøre meg vondt.
6. Det er lov å be de rundt meg om hjelp og støtte. Det er dét venner og familie er til for og jeg trenger ikke å sitte alene med noe som helst.
7. Jeg skal tas på alvor og mine behov og følelser skal anerkjennes, uansett om andre kan ha det verre. Det er lov å uttrykke at livet har sine ups and downs.
8. Jeg er akkurat som jeg skal være og er god nok akkurat som jeg er. Jeg fortjener, og kan forvente, kjærlighet fra de rundt meg, uavhengig av prestasjon, fordi jeg er verdifull som jeg er. Jeg kan tillate meg å handle ut ifra at jeg kan være meg, autentisk og ekte.
9. Jeg klarer å sette grenser for meg selv. Grensene mine har stor betydning og skal respekteres og aksepteres av alle rundt meg. Jeg tillater ikke at verken jeg selv eller andre overskrider mine grenser!

Altså – WOW – dette er det jo faktisk mulig å bygge hva som helst på!!

Da jeg først hadde gjort denne jobben, kjente jeg flere kilo forsvinne fra skuldrene mine. Det var en frihetsfølelse uten like. Og misforstå meg rett, de andre sannhetene har fått marinert seg i 35 år, så jeg kommer definitivt til å måtte fortsette å jobbe for at det er de nye sannhetene som skal få være gjeldende. Likevel kjenner jeg at jeg har tatt et ordentlig valg på at det er den nye grunnmuren jeg ønsker å ha med meg. Så jeg må si jeg er nysgjerrig, spent og positiv på veien videre. Det fremstår så selvsagt for meg nå, at det er klart livet blir så mye enklere å håndtere uansett hva jeg har foran meg, når jeg velger å erstatte den gamle grunnmuren med den nye. Nå skal huset mitt bygges og det føles for første gang på maaaaaaange år som et utrolig interessant og fint prosjekt ❤

Nå jobber jeg med å styrke de nye sannhetene mine gjennom å finne beviser for at de faktisk er sanne. Jeg har hengt opp lapper rundt meg som skal minne meg på dem. Jeg har begynt å snakke med mine nærmeste om dem, og deler det jeg gjør nå her på bloggen min, nettopp for å tvinges til å ha dem lengst mulig frem i pannebrasken. Jeg har til og med laget en egen meditasjons-fil som jeg hører på daglig, for å “omprogrammere” hjernen til virkelig å tro på de nye sannhetene. Ettersom de nye sannhetene er nokså omfattende å huske i detalj, har jeg laget mitt eget lille mantra som er enklere å innprente:

«Jeg er akkurat som jeg skal være og fortjener å ha det bra! Jeg tillater ikke at verken jeg selv eller andre overskrider mine grenser. Mine behov er viktige og skal alltid tas på alvor. Jeg kan ha tillit både til meg selv og de rundt meg. Alle følelser er tillatt.»

For meg ble dette starten på et nytt og bedre liv, så med denne posten håper jeg å inspirere flere til å ta et lignende dypdykk og kikke på egen grunnmur. Det kan være nokså tøft, men er så definitivt verdt det når man kommer dit at de nye sannhetene står foran en svart på hvitt ❤

Så, kjære lesere og særlig de av dere som leser som kjenner meg fra før. Hjelp meg gjerne å skaffe enda flere beviser for at de nye sannhetene er sanne ❤ Jeg er godt i gang selv også, og ansvaret ligger på meg, samtidig vil det gjøre veien enda enklere for meg med litt bistand. Og ja, jeg har jo faktisk lov til å be om hjelp 😉

Ønsker dere alle en flott kveld og husk at dere også fortjener den mest solide grunnmuren som finnes til deres hus ❤

#Gitid til det som påvirker din psykiske helse positivt

I går ble nok en gang verdensdagen for psykisk helse markert. Denne gangen med temaet “Gi tid” for å øke bevisstheten rundt hvordan vi bruker tiden vår og hva vi kan gjøre mer av som gjør godt for vår psykiske helse.

Markeringen av verdensdagen får meg alltid til å tenke litt ekstra og jeg ønsker i dag å dele noen av mine refleksjoner.

Jeg synes årets tema var både passende, fint og viktig da min egen erfaring med psykiske lidelser nettopp har medført en tendens til at jeg gjør alt jeg kan for å unngå å tenke og kjenne etter på hva som faktisk foregår på innsiden. Jeg har slitt, og sliter enda, med å gi meg selv tid. Det å prioritere tid til å gjøre gode ting for meg selv, bringer fremdeles med seg ubehag. Rasjonelt sett forstår jeg jo at dette er helt bakvendt. Det skulle jo vært motsatt; at når man sliter psykisk, så skulle man nettopp vært ekstra opptatt av å være god mot seg selv. Men så er det akkurat som om jeg i stedet straffer meg selv for å ha det vanskelig, gjennom å ikke tillate meg tid og aktiviteter som gjør at jeg har det bra.

Det siste gode året har for meg bydd på utfordringer relatert til både helse og arbeidssituasjon. Traumebehandlingsprosessen går sin gang, men har måttet vike/settes litt på vent for andre, mer presserende situasjoner, som har oppstått. Jeg har stått i mye usikkerhet og utrygghet, noe som rett og slett har medført emosjonelle flashbacks, altså at følelser jeg har kjent på rundt tidligere traumatiske situasjoner og hendelser har blitt vekket til live igjen “her og nå” til tross for at jeg egentlig står sterkere stilt nå sammenlignet med da. Når slike situasjoner og følelser kommer som slengt i trynet på meg, har jeg dessverre ikke kommet lengre i min behandlingsprosess enn at jeg mer eller mindre automatisk går rett tilbake til gamle mestringsstrategier. Dog med noe større bevissthet enn tidligere.

Det hele føles som et gigantisk tilbakesteg, samtidig som jeg er klar over at det nettopp er nå jeg har en anledning til å jobbe med å finne alternative mestringsstrategier som kan fungere på en mye bedre måte for meg enn de gamle. For ja, jeg er fullstendig bevisst på at de gamle strategiene egentlig bare gjør vondt verre. Likevel føles det som det “enkleste” å gi etter for dem. Det er jo det jeg er vant med…

Mine gamle mestringsstrategier handler om det motsatte av årets tema på verdensdagen for pyskisk helse. Jeg stresser meg selv opp ytterligere med å holde meg opptatt med aktiviteter til enhver tid, slik at jeg slipper å forholde meg til hva som egentlig skjer på innsiden. Plutselig er det livet om å gjøre å holde hus og hjem helt prikkfritt, jeg blir kjempefrustrert om standarden ikke er helt slik jeg gjerne kunne tenkt meg. Jeg haster rundt med å få organisert klær, rydder boder, kaster, selger unna, shopper nye ting som trengs osv. I tillegg bruker jeg ethvert ledig minutt til å sitte på mobiltelefonen å scrolle, eller hører på podcasts osv. de gangene jeg klarer å prioritere å komme meg ut på gåturer. Det å høre podcast er ikke i seg selv noe negativt, samtidig er utfordringen min at jeg ALDRI tillater meg helt fri og å være tilstede “her og nå”.

Heldigvis har jeg en aktiv toåring i hus som hjelper meg noen ganger. I lek og aktiviteter med henne kan jeg klare å være tilstede, men da slipper jeg jo også å forholde meg til meg selv og mitt. Kan bare holde fokus på henne og det vi holder på med.

I dagens samfunn er ikke utfordringen å skape nok stimuli, for de fleste handler det nok heller om å finne rom i løpet av dagen hvor tilstedeværelse er mulig. For min del vet jeg at det handler om å klare å legge bort mye av det jeg “burde”, “skulle ha” og/eller “må”. Dessuten trenger jeg rett og slett en mobilavvenning og å lage meg noen regler rundt bruken av mobil, og forsåvidt TV. Det er jo svært enkle distraksjoner med masse stimuli, som egentlig bare gjør at stressnivået mitt øker ytterligere.

Jeg har tidligere jobbet mye med å skaffe meg en større bevissthet rundt hvilke aktiviteter og gjøremål som gjør meg godt, så det mangler ikke på innsikt knyttet til dette. Det som er mest utfordrende for meg er å bare gjøre det/prioritere tiden til det.

Nå er det også sånn at jeg har en gledelig nyhet å dele. Jeg er nemlig gravid igjen og nærmer meg halvveis i svangerskapet med vårt barn nummer to som vi venter i midten av mars 2020 ❤ Graviditeten og gleden rundt dette har dessverre kommet noe i bakgrunnen for en tøff omstillingsprosess og oppsigelse av mitt arbeidsforhold, samtidig har det vel nettopp vært det (samt samboer og datter) som har fungert som min livbøye de siste månedene. Dessuten er det en av hovedgrunnene til at jeg trenger å få bukt med det altfor høye stressnivået mitt. Motivasjonen for å gjøre noen grep nå er høy ettersom jeg har et liv inni meg som faktisk er avhengig av at jeg har det bra for å vokse, utvikle seg og trives der inne.

Mine grep for å #gitid (jeg er allerede så smått i gang med noen viktige og gode valg):

• Jeg meldte meg på et gravidyoga-kurs forrige uke som jeg allerede er i gang med. Det er et kurs med stort fokus på tilstedeværelse og rolige bevegelser som gjør godt for en gravid kropp, samtidig som det er øvelser som skal fylle på energilagrene.
• Jeg har unnet meg i hvert fall én deilig gåtur ute i frisk luft med nydelige høstfarger rundt meg, UTEN podcast eller musikk på ørene.
• Jeg har også gått flere turer nesten daglig, dog med noe på øret, og har satt meg som et mål å gå minimum 8000 skritt hver dag. Ønsker å bli mer bevisst på når jeg velger en eventuell podcast på øret eller ei.
• Jeg ønsker å finne meg ei god bok å lese, da det å lese bok i det minste er noe av det jeg kan gjøre som faktisk virker stressreduserende, til tross for at det også er en form for distraksjon.
• Jeg skal være mye mer bevisst på mobilbruken min og gjøre mitt beste for å redusere bruken til et minimum. Mobilen skal ligge i veska når jeg er sammen med andre, så sant jeg ikke venter på en viktig telefon eller beskjed.  Mobilen skal få sin faste plass et sted i yttergangen hvor den skal befinne seg så mye av tiden som mulig når jeg er hjemme. Da vil jeg både få tid til meg selv og familien min, med en mye større tilstedeværelse. Mobilen skal også ligge igjen på kjøkkenet på natten, og skal ikke tas med inn på soverommet i det hele tatt.
• Jeg skal trappe opp traumebehandlingsprosessen igjen og få bistand fra psykologen jeg går til i arbeidet med å utforske nye og mer hensiktsmessige mestringsstrategier.
• Jeg skal fokusere mer på tilstedeværelse rundt mat og måltider da tendensen til dissosiasjon og å bruke meg selv som søppeldunk er mer fremtredende igjen. Dessuten trenger den lille i magen et sunt og variert kosthold.
• Nære relasjoner betyr mye for meg, og jeg ønsker å gi mer tid til tilstedeværelse i de møtene jeg har med mine nærmeste. Det handler blant annet om å la mobilen ligge bortgjemt, samt å gå inn i disse møtene med ro og nysgjerrighet.
• Avslutningsvis skal jeg gi meg selv rom til å skrive mer igjen. Det å skrive hjelper meg til større bevissthet, det gjør at jeg kan forholde meg til det som er utfordrende på en måte som trigger den konstruktive handlekraften i meg, det bidrar til bearbeidelse og medfører at jeg kan ta enda flere konstruktive valg rundt hva som er godt og viktig for meg å bruke tiden min på.

Hva gir du tid til av aktiviteter og gjøremål som påvirker din psykiske helse positivt? Hva er viktig for deg for at du skal ha det bra? Hva prioriterer du tid til for at dine nærmeste skal ha det bra?

Dette tenker jeg er viktige spørsmål som gjerne kan stilles oftere. Det kan bidra til at vi kan hjelpe hverandre til en større tilstedeværelse og konstruktive valg, slik at vi gjør de små tingene hver dag som skal til for at vi, og de rundt oss, skal ha det litt bedre.

Hurra for verdensdagen for psykisk helse og arbeidet som gjøres i tilknytning til denne dagen! Som alltid setter viktige tema på dagsorden og bidrar til økt åpenhet knyttet til psykisk helse og psykiske lidelser ❤

Ta vare på deg selv og gi tid til det som er bra for både deg og de rundt deg!

Sterk utenpå og svak inni

Jeg har lært meg å være sterk. Jeg har måttet være sterk. De traumatiske erfaringene jeg har fått meg gjennom livet har gjort at jeg har så mye vondt og vanskelig inni meg at jeg ikke har turt å slippe til for mye følelser eller vist sårbarhet ovenfor andre. Det å slippe til følelser og å vise seg sårbar, har for meg vært knyttet til en enorm frykt for å bli totalt overveldet, bryte sammen og ikke kunne finne krefter til klare å karre meg opp igjen.

Parallelt med dette opplevde jeg i ungdomsårene å bli mobbet fordi jeg i en periode hadde det så vanskelig at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Gjennom denne opplevelsen fikk jeg det på sett og vis inn med teskje at det beste er å ikke vise seg frem når man er sårbar eller uttrykke vonde følelser med andre i nærheten, for det oppfatter mennesker rundt meg som en “svakhet” og gjør at de ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Livet har på en måte lært meg følgende:

Men så har årene gått og jeg har kjent hvor vanvittig tappende det er å gå rundt å være så innmari sterk til enhver tid. Jeg har måttet skyve følelser under alle gulvtepper jeg har kommet over, jeg har dyttet dem inn i alle kriker og kroker og gjort mitt ytterste for å ikke høre dem brøle. Jeg har lært meg å snakke om vanskelige ting jeg har opplevd, på en måte som gjør at det nesten ikke virker som om det er meg som har vært tilstede i det. Jeg står i tøffe utfordringer i hverdagen, smiler like bredt og fortsetter å spre glede utover, slik at ingen skal forstå hvordan det EGENTLIG står til på innsiden.

Jeg har skrevet litt om det tidligere, det handler om den berømte masken.

Til tross for all innsatsen jeg har lagt i traumebehandlingsprosessen dette siste året, er masken fremdeles altfor ofte på. Jeg har likevel klart å slippe sårbarheten og følelsene til i behandlingsrommet, noe jeg er veldig stolt av. 20 år i terapi uten så vidt å felle en tåre, er vel nok et bevis på hvor utrolig god jeg har vært (og fortsatt kan være) til å holde alt på avstand. Så det at jeg faktisk klarer å være ordentlig i kontakt med følelsene mine i timene hos psykologen jeg går til nå, er et vanvittig stort steg i riktig setning. Det tror jeg også er noe av nøkkelen til at jeg nå kjenner at behandlingen utgjør en forskjell og det føles som en stadig endring i positiv forstand.

På samme tid kjenner jeg en økt frustrasjon bygge seg opp inni meg over at jeg utad og i møter med de aller fleste andre mennesker, fremstår så forbanna sterk, blid og glad til enhver tid. Misforstå meg rett, jeg ønsker jo selvsagt ikke at folk jeg har rundt meg skal oppfatte meg som en sur og sint grinebiter heller, samtidig kjenner jeg at tiden er inne for et mer autentisk meg i møte med andre. Jeg tror det vil ha positive ringvirkninger for meg om jeg klarer å være modig nok til å vise sårbarheten som likevel er tilstede i meg hver eneste dag. For det er jo ikke slik at den ikke finnes…

Jeg kjenner ofte på at det eksisterer et stort gap mellom slik jeg har det inni meg og slik andre opplever at jeg har det. Dette medfører en enorm ensomhetsfølelse i utfordrende perioder. Jeg inviterer svært få mennesker inn som støttespillere og tenker stort sett at jeg får stå på og kjempe med nebb og klør for å finne løsninger for meg selv i situasjoner jeg står i. Hadde jeg derimot klart å formidle til noen hva jeg virkelig kjenner på og litt oftere bedt om støtte eller hjelp, så hadde jeg sannsynligvis kjent mindre på ensomhet, samtidig som jeg i tillegg hadde hatt mer overskudd igjen når dagen er omme.

Faren med å være “for sterk” er at man alltid gir et inntrykk av at man har det bra og fikser alt man står i. Jeg har tidligere blogget om dette med å være for mye i offerrollen, noe som ikke er særlig heldig. Jeg har blitt mye bedre på å innta en annen rolle enn offerrollen de siste årene. Dette handler ikke om det. Det jeg skriver om i dag går mer ut på at det av og til må være lov, også for oss “sterke” med masker på, å få lov til å være ærlig på at det ikke alltid er så bra som det kan se ut på utsiden. Når innsiden faktisk holder på å gå i oppløsning..

Rasjonelle meg vet jo at det nettopp ligger enormt mye styrke i å vise sårbarhet utad. Jeg mener jo så absolutt ikke at mennesker jeg har rundt meg som tør og vise sårbarhet, er svake mennesker. Det er jo ofte de jeg ser på som de sterkeste jeg kjenner. Samtidig opplever følelsesmessige meg fremdeles mye frykt knyttet til sårbarheten, akkurat når det kommer til at jeg selv skal hoppe ut i sårbarhetens verden. Jeg trenger en bedre balanse i dette og øver så godt jeg kan, med de små håndsrekningene som kun føles litt ubehagelige.

Jeg har også mistet ca 17kg av beskyttelsen min det siste gode halvåret, noe som sannsynligvis er med på å gjøre at jeg føler meg enda mer sårbar. Jeg er bokstavelig talt ikke like tykkhudet lengre og kjenner på at det blir mer og mer utfordrende å “måtte” være så sterk til enhver tid. I det siste har jeg faktisk hatt mange tunge dager hvor jeg sitter alene og kjemper mot tårene, men så forstår jeg at de trenger å komme ut…

Dette ligner nemlig mer på hvordan jeg egentlig har det, bak min egen maske. Heldigvis er jeg ofte glad også, og alt imellom, så det er definitivt ikke helt sort-hvitt. Samtidig er det fortsatt tøffe tak og mange dager hvor det blir enklest for meg å ta på meg masken min når jeg går ute blant folk.

Jeg ønsker med dette å be om at dere fortsetter å spørre meg om hvordan jeg har det, selv om jeg gjentatte ganger kanskje bare vil svare at jeg har det bra. Hjelp meg gjerne til å tørre å vise frem det som er på innsiden. Jeg trenger gode klemmer og å vite at jeg har en heiagjeng i ryggen, for jeg innser bare mer og mer at jeg ikke klarer å stå i alt dette helt mutters alene. Det har jeg gjort i altfor mange år allerede!

Jeg tror dessuten ikke jeg er spesielt alene om å kjenne på det jeg beskriver i dag, så dette er også en oppfordring til at vi alle kan bli bedre til å bry oss ordentlig om de vi har rundt oss, uansett hvor “sterke” de fremstår.

Hvis noen av dere som leser har vært der jeg er, og har funnet en god og trygg vei mot å vise mer sårbarhet ovenfor andre, tar jeg gjerne i mot gode tips ❤

Ønsker dere en flott torsdag! I Lørenskog skinner solen 🙂

 

En kropp i endring og betydningen av de små gode valgene

God fredag!

Det siste halvåret med traumebearbeidelser har vært krevende, interessant og utviklende. Endelig har jeg funnet noe som ser ut til å fungere for meg!

Ser jeg bakover i tid, blir jeg frustrert, trist og oppgitt. 20år (!!) i forskjellige typer terapi, mangfoldige titusener av kroner investert, og så er det først etter 21 år at jeg har funnet en form for behandling som faktisk utgjør en forskjell. Ikke misforstå meg; jeg tror ikke at de fleste av terapiforløpene har vært bortkastet, for alt til sin tid og det der… Samtidig er det leit at det skal ta så lang tid å få den hjelpen man trenger og at det krever så mye av en selv å få det til. Hvis ikke jeg selv hadde stått på, vært nysgjerrig og interessert i å gjøre noe med egen situasjon, hadde det fort vekk gått nye 20 år med sykdom, smerte og lidelse.

Nok om det!

Jeg velger takknemlighet over at jeg endelig har funnet nøkkelen til min egen bearbeidingsprosess. Jeg er jo tross alt «bare» 33 år og har forhåpentligvis fremdeles mange år igjen å leve. Dessuten er det fascinerende, og for meg har dette fremstått som overraskende, at den riktige behandlingsformen kunne medføre såpass umiddelbare endringer i det jeg lenge har opplevd som en fastlåst situasjon.

I vår, etter å ha kommet ut av svangerskapspermisjonsbobla, fikk jeg tydelige signaler fra både kropp og sinn om at det var på tide å ta ordentlig tak. Jeg følte meg fanget i en stor, sliten og vond kropp og kjente på at mesteparten av dagen gikk med til å distrahere meg fra å kjenne ordentlig etter. Hvordan skulle jeg få endene til å møtes? Stressnivået mitt var skyhøyt, energinivået helt på bunn. Jeg har vært innstilt i modus «full beredskap» i rundt 20 år, og hadde en tydelige følelse av at; «Dette orker jeg ikke lengre!»

Kombinasjonen traumebehandling hos psykolog som har tilleggskompetanse innen Somatic Experiencing og kroppslig behandling hos osteopat, har siden i vår vært oppskriften på det som nå oppleves som en kropp og et sinn i endring. Nettopp helheten i dette behandlingsforløpet, at jeg har fått hjelp til å jobbe både med kropp og sinn parallelt, tror jeg er det aller viktigste elementet i hvorfor dette faktisk har medført endringer for meg.

De første behandlingstimene hos osteopaten var preget av et tydelig smertebilde rundt omkring i hele kroppen hvor jeg lå og vrei meg i smerter til tross for at hun bare så vidt tok på meg. Vi var inne på både fibromyalgi og bindevevstilstander, samtidig som koblingen til forhøyet stressnivå over lang tid også fremstod tydelig.

Det skulle ikke mer til enn noen få behandlingstimer, før jeg begynte å merke tydelige forbedringer. Jeg var mer oppmerksom på kroppen min, og gikk fra en tilstand hvor jeg altså følte smerte så fort noen så vidt var borti meg, til at osteopaten i de siste timene nå i høst/vinter kunne trykke seg inn til både muskler og bein uten at jeg opplevde noe særlig form for ubehag! WOW! Er det virkelig mulig?? Jeg hadde faktisk begynt å se for meg at jeg måtte lære meg å leve med disse smertene resten av livet, og så plutselig opplever jeg en så tydelig bedring på bare et godt halvår i behandling 🙂

Den parallelle bearbeidingsjobben jeg har gjort sammen med psykolog, har sannsynligvis også spilt en stor rolle. Jeg har jobbet med å roe ned nervesystemet mitt, slik at følelser, kroppsminner og annet i mye større grad har fått slippe til. Jeg har turt å kjenne på det vonde uten å måtte skru på full beredskap.

I tillegg til traumebehandlingsforløpet, har jeg fra månedsskiftet august/september jobbet med å gå ned i vekt. Jeg har hatt utfordringer med vektnedgang tidligere, sannsynligvis mye på grunn av mitt skyhøye stressnivå. Kropp og sinn har ikke spilt på lag, og jeg har måttet kjempe veldig hardt for å bli lettere i kroppen. Overvekten min er også mye knyttet til nettopp det jeg har opplevd i livet, noe som har gjort det ekstra utfordrende å få bukt med. Jeg har fulgt to Grete Roede kurs denne høsten/vinteren og har så langt gått ned 11,2kg og blitt ca. en halv meter mindre uten at jeg har følt at det har krevd så voldsomt mye av meg. Nok et tegn på at jeg begynner å nærme meg et større nivå av balanse i livet. Det viktigste med disse kursene har vært det å ha støtte i en gruppe andre mennesker som også har som mål å gå ned i vekt. Dessuten har det hjulpet meg til å ha et ekstra fokus rettet mot gode livsstilsvalg, i denne prosessen hvor det har vært enormt viktig for meg med en større bevissthet rundt nettopp det med å gjøre gode valg for meg selv.

Jeg har kommet en lang vei på forholdsvis kort tid, og preges av optimisme når det kommer til veien jeg enda må fortsette å gå. «Arbeid pågår» når det kommer til både traumebearbeidelsene og vektnedgangen, og sannsynligvis er det enda langt igjen til jeg er helt i mål. Jeg kjenner daglig på opp- og nedturer, opplever tilbakevendende smerter i kroppen og må fortsette å være bevisst hver eneste dag, for ikke å havne tilbake i gamle mønstre. Likevel har jeg en følelse av at jeg vil være bedre rustet til å stå i det som måtte komme, uten å gå helt i kjelleren og føle at jeg må begynne på nytt nok en gang. Smertene jeg kjenner i kroppen er dessuten mye lettere å lokalisere til et eller to punkter, sammenlignet med at det bare for et lite halvår siden gjorde vondt i hele meg.

Akkurat nå er jeg inne i en fase hvor jeg trenger å stoppe opp for å se hvor langt jeg faktisk har kommet. Derav denne bloggposten! Gode valg kommer ikke av seg selv, og jeg har fremdeles en tendens til å ville sabotere for meg selv når ting begynner å føles bra. Hadde jeg hastet videre nå, med høye prestasjonsforventninger, ville grøfta fort vært faretruende nær. Denne gangen skal jeg hindre at det skjer gjennom å løfte frem den innsatsen jeg har lagt ned i de siste månedenes arbeid med meg selv. Jeg trenger å klappe meg selv på skuldrene og fokusere på alle de gode valgene jeg fortsetter å ta for meg selv hver eneste dag. Det er de små valgene hver eneste dag som SKAL få meg dit jeg vil!

Takk til alle som støtter meg på veien, det hadde ikke gått uten dere ❤ Samtidig har jeg innsett at det aller viktigste er å huske på å støtte seg selv!

Ønsker deg som leser en fortsatt fin advents- og juletid og oppfordrer deg til å rette et bevisst blikk mot de små, gode valgene du kan ta for deg selv i tiden som kommer ❤

Mari

Verdensdagen for psykisk helse! Raushet <3

Hei,

I dag markeres verdensdagen for psykisk helse og i år er temaet: vær raus! Det oppfordres til å vise mer raushet i hverdagen og påpekes at det å være raus med både seg selv og andre, kan bidra til god psykisk helse.

På Verdensdagen sine nettsider, beskrives raushet med følgende ord: “Raushet handler om å gi noe uten å forvente å få noe tilbake. Det dreier seg om å akseptere at vi er ulike, at vi ikke er perfekte, og gi rom for egne og andres ulikheter. Begrepet knyttes til blant annet altruisme, nestekjærlighet, sjenerøsitet og uselviskhet.”

Kathrine Aspaas som har skrevet boken Raushetens tid (bør leses!) påpeker at raushet, i tillegg til mye annet, handler om å våge åpenhet. Etter at jeg leste boken hennes for rundt 4-5 år siden, har jeg vært mer bevisst dette begrepet, og jeg har gjort en innsats for å være mer raus ovenfor meg selv og de rundt meg. Bare det at jeg startet denne bloggen, handlet mye om det å våge åpenhet.

For min del har en svært viktig innsikt vært nettopp å innse at raushet er minst like viktig ovenfor meg selv som ovenfor andre. Jeg har alltid likt å være raus mot de jeg har rundt meg, og på et tidspunkt kom jeg til en erkjennelse om at jeg nok brukte litt for mye av min energi på å ønske alt godt for de rundt meg. Misforstå meg rett, jeg er fremdeles veldig opptatt av at alle mine nære og kjære har det bra og jeg unner dem alt godt i hele verden. Samtidig har jeg innsett at det var en person som ble glemt oppi alt dette, nemlig meg selv. Det var liksom ingen krefter igjen til å gjøre eller si gode ting til meg selv.

Det magiske med slike erkjennelser er at plutselig går det an å ta bevisste valg for å prioritere litt annerledes. Jeg valgte å starte denne bloggen, noe som særlig i startfasen var helt avgjørende i det å skulle begynne å fokusere mer på å være raus ovenfor meg selv. Jeg kunne samtidig bidra til åpenhet og gjennom dette minske den lammende skamfølelsen som jeg har båret med meg i altfor mange år. Jeg har mottatt rause tilbakemeldinger fra dere lesere hvor dere igjen har delt av egne erfaringer, og det er så godt å vite at jeg på toppen av å gjøre noe godt for meg selv, samtidig også kan bidra til å påvirke dere rundt meg 🙂

Det å være raus ovenfor meg selv har handlet om å bli bedre på å kunne gi litt F*** av og til. Det har handlet om å forstå, og akseptere, at jeg i kraft av å være menneske er uperfekt. Jeg gjør feil. Jeg har både gode sider og dårlige sider, og jeg gjør faktisk så godt jeg bare kan i den situasjonen jeg befinner meg. Det er GODT NOK! Jeg er FEILTASTISK 🙂

Temaet for denne verdensdagen tenker jeg nettopp setter fokus på dette. Det går an å lete etter svakheter, mangler og feil hos både oss selv og andre. Vi vil sannsynligvis finne MANGE, nettopp fordi vi alle er uperfekte og feiltastiske. Så er vel spørsmålet om det egentlig er noen hensikt å bruke masse energi på å lete etter det som er mindre bra? Jeg tenker i hvert fall at det vil være mer oppbyggende og konstruktivt både for oss selv og andre om vi begynner å lete mer etter det som er bra og positivt. Heller støtte hverandre og minne hverandre på at vi er gode nok og gjør så godt vi bare kan. Hva med å være vår egen heiagjeng slik at vi har overskudd til å være den beste versjonen av oss selv, slik at vi på toppen av alt også orker å være raus ovenfor de vi er glad i?

Det å ha jobbet med å bli mer raus ovenfor meg selv i disse årene, har ført meg på god vei dit jeg vil. Som dere vet er jeg inne i en spennende behandlingsprosess nå, og jeg kan dele med dere at jeg begynner å merke positive endringer. Særlig kroppslig merker jeg at innsatsen jeg har lagt ned de siste månedene begynner å gi effekter. Jeg deler mer om dette i et senere innlegg.

Jeg avslutter dagens innlegg med å dele psykevettreglene og med å oppfordre dere alle til å være rause. Begynn med å være raus med deg selv, så vil du etter hvert ha energi til overs til raushet ovenfor de du er glad i også ❤

Ønsker dere alle en raus og flott dag videre!

Mari 🙂

Forebygging, selvmord og viktige samtaler oss imellom <3

God tirsdags formiddag!

I anledning verdensdagen for selvmordsforebygging som ble markert i går, har jeg gjort meg noen tanker som jeg ønsker å dele med dere.

Gjennom å ha studert en bachelorgrad i folkehelsearbeid og en mastergrad i mat, ernæring og helse, har forebygging vært et viktig tema som engasjerer meg i stor grad. Hvis noe faktisk kan gjøres FØR både den ene og den andre uønskede situasjonen inntreffer, hvorfor gjør vi ikke mer av det?

Politisk sett, tror jeg det handler om at det er utfordrende å måle effekten av forebygging. Det innebærer at økonomiske midler må settes av her og nå til noe som kanskje kan hindre at noe uønsket skjer for noen (eller mange) individer en stund fremover i tid. Det blir lite håndfast, fordi man heller ikke kan love at det uønskede ikke inntreffer på tross av forebyggingsinnsatsen. Jeg antar at dette i mange tilfeller bidrar til at pengene heller prioriteres på det som tydeligere kan tallfestes og bevises, eksempelvis behandling. Det langsiktige forebyggingsperspektivet vil jo høyst sannsynlig bety svært gunstige positive økonomiske gevinster fremover i tid, eksempelvis reduserte kostnader til behandling. Til tross for at forebygging anerkjennes og prates mye om, også i den politiske verden, virker det likevel ikke som om politikerne våre tør å satse ordentlig på dette. Det at vi har stortingsvalg hvert 4. år kan jo også være en medvirkende faktor til at det langsiktige ikke prioriteres i like stor grad.

Hva kan vi, på tross av dette, likevel bidra med selv, oss mennesker imellom? For det nytter jo ikke å sette seg ned å skylde på politikerne for at forebygging ikke satses på i tilstrekkelig grad, for så å la det ligge med det.

Jeg tenker umiddelbart at åpenhet er sentralt. Vi må snakke sammen! Vi må dessuten også tørre å snakke sammen om vanskelige og vonde temaer, eksempelvis selvmord og selvmordstanker. Et positivt bidrag og konkret eksempel på innsats for større åpenhet er dokumentarserien til Else Kåss Furuseth, Else om: Selvmord, som hadde premiere på TV Norge i går.

LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord), de som har ansvar for markeringen av verdensdagen for selvmordsforebygging i Norge, trekker frem noen viktige elementer for hva vi som medmennesker kan gjøre for å forebygge selvmord;

Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg.

Som mamma, datter, søster, samboer, tante, venninne og kollega, har jeg faktisk et ansvar. Blant annet gjennom denne bloggen, tar jeg ansvar for å bidra med åpenhet rundt selv de tøffeste temaene og opplevelsene jeg selv har kjent på kroppen. Håpet er at åpenheten min kan medføre at flere av de som betyr mest for meg tør å åpne seg i større grad, slik at vi oppnår en ærlig og ekte kommunikasjon om de tingene som faktisk betyr noe i livet. I tillegg tar jeg aktivt ansvar for å gjøre mitt ytterste for å se, lytte til og bry meg om alle de kjæreste jeg har rundt meg.

Min opplevelse er at vi i Norge ofte blir tause og glemmer å “bry oss” akkurat når mennesker har det som vanskeligst. Ofte handler nok det om at vi ikke aner hva vi skal si, og derfor velger mange å la være og si noe som helst. Hvis noen rundt oss eksempelvis har opplevd dødsfall eller alvorlige ulykker, blir det liksom så vanskelig å vite hva som er “lurt” å si, og man kjenner på en utilstrekkelighet i det at man ikke får til å si noe som kan hjelpe eller trøste, og så ender vi heller opp med å la være å si noe om det i det hele tatt, eller at vi heller velger å snakke om været og/eller andre mer overfladiske temaer for å unngå det vanskelige. Det paradoksale er at dette kanskje er det aller verste vi kan gjøre ovenfor dem som står midt i det vanskelige. Om vi så bare klarer å si at “Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal si, dette må være så vanskelig!”, så er det definitivt et mye bedre alternativ til å ikke si noe som helst, unngå temaet eller å snakke om overfladiske ting som ikke betyr noe. Gjennom en slik setning får vi i det minste vist at vi ser og bryr oss om det som skjer/har skjedd. Eventuelt kan et “Jeg er her for deg om du trenger det!” være en åpning og inngangsport til en samtale om det vonde hvor man tar ansvar selv for å si at man bryr seg og er der for den eller de som har det vanskelig, og så er det opp til vedkommende å benytte seg av den muligheten.

Et av mine høyeste ønsker her i verden er at jeg skal oppleves som en person det går an å komme til uansett hvordan man har det. Jeg vil at mine kjære skal kunne kjenne på en trygghet rundt at ingen temaer er “ulovlige” eller for vanskelige å snakke om. Det er ikke alltid jeg vil ha et svar eller noe “riktig” å si, men jeg skal love å se, lytte, bry meg og å være der sammen med den som kommer til meg, uavhengig av tema. Jeg skal også ta større ansvar for å spørre de som betyr noe for meg om hvordan de virkelig har det. Som jeg nevnte i forrige post, er det utrolig hvor lett det er å bare svare “Joda, det går bra” når man blir spurt om hvordan man har det.

Hadde det vært mer åpenhet rundt det å snakke om vanskelige ting i ungdomsårene, da jeg ble utsatt for opplevelser jeg gjerne skulle vært foruten, hadde jeg forhåpentligvis i større grad turt å involvere de nærmeste på et tidligere tidspunkt. På en mer konstruktiv måte, hadde jeg nok da også klart å få formidlet hvordan jeg faktisk hadde det, noe jeg vil tro at hadde kortet ned behovet for terapi og traumebehandling med mange år. Det ville fremdeles vært vondt og vanskelig, og jeg måtte ha gått mange av de samme skrittene som jeg går nå, samtidig som det høyst sannsynlig ville ha forebygget at jeg måtte gå ned i det mørkeste mørke for å komme dit jeg har kommet i dag.

For ja, jeg har faktisk vært der, mang en gang, at jeg har tenkt at livet ikke er verdt å leve. Jeg har hatt det så vondt og vanskelig at jeg har vært i ferd med å gi opp. Det har føltes uutholdelig å være meg. Jeg har til og med tenkt at verden hadde vært et bedre sted uten meg. Dessverre tror jeg ikke det er mange av mine nærmeste som vet at jeg har hatt disse tankene, og jeg sier dessverre fordi det handler om at jeg rett og slett ikke har turt å fortelle eller vise hvordan jeg faktisk har hatt det.

Heldigvis er dette noe jeg nå kan se tilbake på og tenke at jeg har det så utrolig mye bedre nå. Jeg har virkelig kommet en lang vei, til tross for at jeg fremdeles kjenner på en utålmodighet over å gjerne skulle ha kommet enda lengre. Jeg vet at det ikke nytter å være bitter på at jeg ikke klarte å si ifra ordentlig og vise hvordan jeg virkelig hadde det. Det kommer heller ingenting konstruktivt ut av å grave meg ned i å tenke på hvor lang tid det har tatt og hvor mange vonde år som skulle til for å ha kommet dit jeg er i dag.

Jeg har kommet til at det viktige for meg er å ta med meg de erfaringene jeg har gjort meg og bruke dem for alt det er verdt i livet mitt slik det er i dag. Jeg klarer å være takknemlig for det jeg har og jeg føler nå at jeg har mye å leve for. Nettopp fordi mitt eget liv ikke har vært noen dans på roser, så klarer jeg kanskje i enda større grad å fange opp de som er rundt meg som ikke har det så bra, og jeg har en over gjennomsnittet stor interesse for å være en støttende samtalepartner for de som trenger det, ettersom jeg virkelig har kjent på verdien av å ha noen å snakke med selv ❤

Jeg ønsker med dette å oppfordre deg som leser til å være noen hakk mer bevisst på hvordan de rundt deg har det. Bidra til åpenhet ved å vise at du ser, lytter og bryr deg og ta gjerne initiativ til en vanskelig samtale du aller helst ville unngått. Du aner ikke hvor mye det kan bety for den det gjelder ❤

Om du ikke har noen umiddelbare samtalepartnere i din nærmeste krets, og trenger noen å snakke med, ikke nøl med å ringe alarmtelefonen på 116 111.

Ønsker dere alle en fortsatt god tirsdag! Ta vare på, og bry dere om, hverandre 🙂

Mari

Identitet og merkelapper

God tirsdag 🙂

Da er det et godt halvår siden sist innlegg, og tiden er inne for en liten oppdatering herfra.

Siden sist har jeg kommet godt i gang med traumebehandlingsprosessen jeg skrev litt om i forrige post. Jeg samarbeider med en psykolog som har kompetanse innen Somatic Experiencing, som var det jeg ønsket, og det er en spennende og noe annerledes tilnærming enn det jeg har vært vant til fra tidligere. Definitivt både riktig og konstruktivt for meg! I tillegg til prosessen hos psykolog, går jeg også i behandling hos osteopat. 20 år med en kropp i kriseberedskap og et altfor høyt stressnivå, har påvirket kroppen min i stor grad, og medført spenninger, ømhet og smerter. Med et ønske om at prosessen min skal være mest mulig helhetlig, kontaktet jeg derfor en osteopat som også har en del erfaring med å jobbe med mennesker som har opplevd traumer. Som et resultat av dette føler jeg derfor at jeg er ordentlig godt i gang med det som forhåpentligvis vil være mitt livs viktigste bearbeidelsesprosess.

Det er krevende og til tider beintøft. Det påvirker hverdagen i stor grad gjennom at både humøret og energinivået mitt har tatt seg en tur i det som føles som verdens lengste berg- og dalbane. Dessuten har jeg i løpet av disse 20 årene lært meg en mengde strategier som på nåværende tidspunkt ikke lengre er særlig hensiktsmessige. De kan ha hatt en livsviktig funksjon en gang i tiden, samtidig har jeg innsett at det vil være viktig for prosessen videre at jeg finner alternative strategier som vil være mer konstruktive for meg. Frustrasjonen er stor når jeg oppdager disse godt innarbeidede mønstrene som gjennomsyrer mye av det jeg vanemessig gjør i hverdagen. Frustrasjonen øker ytterligere når jeg har klart å opparbeide meg bevissthet rundt disse mønstrene, men likevel ikke klarer å bryte med dem, eller gjøre noe annerledes.

“Hvorfor går jeg og holder pusten mesteparten av dagen når jeg vet at det å puste er særdeles viktig for meg?”

“Hvorfor distraherer jeg meg selv gjennom å bruke mobilen, sette på TV, holde meg i gang med noe (rydde, vaske etc.), når jeg vet at jeg har behov for å gjøre ingenting og kjenne på akkurat det som foregår her og nå, på innsiden?”

“Hvorfor spenner jeg muskulaturen i store deler av kroppen nesten uansett hva jeg gjør, når jeg vet at det jeg har best av er avspenning og hvile?”

“Hvorfor sier jeg ja til å bli med på noe, når jeg egentlig ikke orker og hadde hatt best av å bli hjemme?”

“Hvorfor svarer jeg: “Det går bra!” når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, når jeg inni meg kjenner at det overhodet ikke stemmer?”

“Hvorfor holder jeg inne viktige følelser som tilnærmet skriker etter å få utløp og bli akseptert?”

Jeg har med tiden begynt å tenke en del på identitet og merkelapper. I følge Wikipedia kommer begrepet identitet fra det latinske idem, «det samme», og refererer til aspekter ved en person (eller fenomen) som antas å være mer bestandig eller uforanderlig over tid. Jeg ser videre for meg at identiteten vår har blitt til gjennom både egne og andres “merkelapper” som beskriver elementer ved den vi er. At merkelappene utgjør brikkene i puslespillet MEG.

Faren med dette, som i mitt tilfelle, er at andre i litt for stor grad har fått lov til å legge brikkene i mitt puslespill. Det er til og med noen av dem som har behandlet meg styggest, de jeg definitivt ikke anser som mine venner, som har fått lov til å bidra med en del av de viktigste puslespillbrikkene. Det gir jo virkelig ikke mening hvis jeg gir meg lov til å tenke rasjonelt, samtidig har disse brikkene i mange år virkelig fått lov til å utgjøre en del av hvem jeg er, noe som har vært svært begrensende for meg.

Nå har jeg kommet til en beslutning om at jeg velger å se på identitet som noe mer foranderlig. I den prosessen jeg nå er godt i gang med, tenker jeg at et av målene er å kunne tillate å se seg selv i et nytt lys og akseptere at jeg er så mye mer enn de merkelappene som tidligere har fått utgjøre ALT jeg er. Det vil bli nødvendig å åpne opp for å være mer nysgjerrig på hvem jeg er, noe som vil innebære at jeg klarer å være mindre dømmende. Kanskje det jeg nettopp er i ferd med å gjøre nå, er å ta fra hverandre brikkene i puslespillet mitt, studere dem mer inngående, bytte ut de som trenger utskiftning, for så å kunne sette sammen et nytt og mer riktig puslespill som gir et bedre bilde av den jeg virkelig er, sånn helt på ekte?

Dessuten blir verden fort veldig sort-hvitt når merkelapper får for stor definisjonsmakt. Det er jo faktisk ikke slik at vi eksempelvis bare kan defineres som enten sterke eller svake mennesker. Vi kan være sterke i et øyeblikk og i bestemte kontekster, mens vi kan være svake og sårbare i andre. Ingen er av oss er alltid blide og glade, nei, vi er jammen både lei oss, frustrerte og sinte også. Det er jo det som er så fint! Nyansene må få lov til å komme mer frem i livet mitt. Jeg ser det ganske tydelig nå.

Jeg håper at både kropp og sinn vil spille mer på lag med meg fremover. Jeg har definitivt tro på at jeg er på rett vei, og er innstilt på å måtte gå skritt for skritt videre med stor tålmodighet. Vil også få benytte anledningen til å takke dere som er med på å heie meg fremover – dere vet hvem dere er ❤ Jeg hadde ikke klart å gå denne veien uten dere og jeg setter stor pris på om dere også vil hjelpe meg å pusle puslespill i tiden som kommer :p

Ønsker dere en fortsatt fin dag 🙂

Mari

 

 

Nytt år med nye muligheter og en diagnose som ikke lengre skal få definere meg i like stor grad <3

Det har gått 1,5 år siden sist innlegg, og jeg har tenkt en stund på at jeg nå har lyst til å skrive litt igjen. Fy søren som tiden flyr. Det tror jeg først og fremst er et veldig godt tegn, og noe som tyder på at livet definitivt fortsetter på den veien det skal 🙂 Et nytt år er for meg en anledning til å stoppe opp litt og se tilbake på det som har vært, samtidig som det også går an å rette blikket både innover i seg selv og fremover mot det som kommer.

Siden sist har det skjedd vanvittig store ting i livet mitt. I slutten av november 2016 fant jeg nemlig ut at jeg skulle bli mamma i juli 2017. Det å skulle bli foreldre åpner opp for en hel verden av nye tanker og følelser. Eksistensielle spørsmål melder seg, og på samme tid som det føles som verdens flotteste gave, er det samtidig ufattelig skremmende at et nytt individ skal bringes frem til denne verden som et liten menneske som er totalt avhengig av oss foreldre (i hvert fall de første årene).

Sammenlignet med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg, gikk graviditeten veldig fint. Jeg jobbet noe redusert, men klarte å være i jobbrelatert aktivitet helt frem til jeg gikk ut i permisjon i månedsskiftet juni/juli 2017. Den voksende magen og det å kjenne bevegelsene fra et lite voksende gull inni meg, åpnet for følelser det er vanskelig å beskrive med ord. Så kom juli måned, jeg hadde gått ut i permisjon og skulle etter planen ha et par uker å slappe av på før termin som var 29. juli. Men ting blir ikke alltid som man tror, og lillemor ønsket seg ut et par uker tidligere.

Jeg hadde gjennom svangerskapet klart å være nokså rolig når det kom til selve fødselen og fødselsopplevelsen. Visste jo at en fødsel ikke blir lik for noen, så jeg klarte faktisk å la være å bruke så mange krefter på å grue meg til det. Heldigvis! For kreftene trengte jeg de 50 timene fra vannet begynte å gå til min skjønne jente ENDELIG var ute. Uten å gå i detalj, så fikk jeg nesten erfare en helt vanlig fødsel først (hadde full åpning), før hun plutselig måtte hentes ut akutt med et hastekeisersnitt. Det ble en lang, slitsom og til slutt nokså traumatisk fødselsopplevelse. Men følelsen inni meg da jeg lå på operasjonsbenken uten fysisk følelse fra mellomgulvet og ned, og jenta mi skrek for første gang da hun akkurat hadde blitt hentet ut, den slår ALT jeg tidligere har opplevd.

JEG hadde klart å bære frem verdens vakreste lille skapning, JEG kom meg gjennom mange timers smertehel*#%*#, JEG var blitt mamma og min flotte samboer var blitt pappa ❤ En mestringsfølelse uten like og en opplevelse jeg for resten av mitt liv aldri kommer til å glemme.

Nå har lillegull blitt 5,5 mnd gammel og vi har hatt det både fantastisk og utfordrende sammen i månedene vi har lagt bak oss. Fy søren for en stolt mamma jeg er, samtidig som jeg er en litt sliten mamma. For ettersom hverdagen plutselig består av det å gi omsorg til en liten bylt; mate, skifte bleier, trille, bære, trøste, sove.. Før det er på’n igjen, så har det blitt utfordrende å finne rom til seg selv oppi alt. Hvem er Mari nå, uten å kun være mamma? Hvordan ta vare på meg, slik at jeg i rollen som mamma fortsatt kan være en varm, raus og tålmodig mamma? I rollen som samboer kan fortsette å være en støttende og omsorgsfull kjæreste? Og i rollen som Mari kan klare å ha det bra og leve i tråd med egne verdier på en autentisk og tilstedeværende måte? DÉT skal jeg innrømme at er en stor utfordring.

Helt fra jeg startet denne bloggen, har jeg tenkt på å skrive om et tema som jeg aldri helt har turt å begi meg ut på. I dag kjenner jeg at livet mitt har fått såpass mange nye perspektiver og at jeg nå som mamma i enda større grad må tørre å ”hoppe ut i det” og være modig, så i dag er dagen for å åpne opp for dette temaet.

Jeg har nemlig en diagnose som kun mine aller nærmeste vet om, og som heller ikke er synlig for omverden ut over dette. Diagnosen består av noen bokstaver, som kanskje ikke alle har et like stort forhold til hva står for, nemlig PTSD. En posttraumatisk stresslidelse, noe som kanskje forklarer diagnosen bedre. Denne diagnosen har jeg fått fordi jeg i ungdomsårene ble utsatt for traumatiske opplevelser gjennom både mobbing og overgrep, for så å oppleve en re-traumatiserende hendelse igjen for noen år tilbake. I kjølevannet av #metoo kampanjen som har fått nokså stor oppmerksomhet, har jeg i stadig økende grad sett betydningen av at det må kunne gå an å snakke høyt om det at jeg har blitt utsatt for det jeg har blitt utsatt for. Jeg har ingen behov for å gå i detalj, men jeg har kjent et behov for å si høyt at SLIK ER DET. Jeg har blitt utsatt for ting jeg ikke unner noen å bli utsatt for, jeg har på bakgrunn av dette fått en PTSD-diagnose og det er noe jeg må leve med resten av livet mitt med.

Jeg har gått i ulike typer behandling i mange år og snakket med utallige psykologer og terapeuter, noe som gjør at jeg har kommet en lang vei. Likevel resulterer diagnosen i at jeg i snart 20 år har gått rundt i en slags konstant tilstand av beredskap, en beredskap som egentlig kun trengs hvis man blir utsatt for noe livstruende. Denne formen for stress over såpass lang tid, har selvsagt en negativ effekt på kroppen. Store deler av muskulaturen min står og fyrer døgnet rundt og er i altfor stor grad aktivert når den hadde hatt best av å slappe av. Dette resulterer i at hele kroppen min er full av spenninger, noe som igjen har medført utallige luftveisinfeksjoner, smertefull muskulatur og ømhet i hele kroppen.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om dissosiasjon og det at jeg ofte dissosierer, er også et resultat av min diagnose. Jeg har et utfordrende forhold til meg selv og min egen kropp, derfor er det noen ganger enklest å ”stenge av”. Jeg jobber alt jeg kan for at dette skal bli bedre, SÆRLIG nå etter jeg ble mamma til ei lita jente som nå skal vokse opp med meg som forbilde. Jeg ønsker så inderlig å være et forbilde for jenta mi når det kommer til det å være fornøyd med meg selv AKKURAT som jeg er. For er det én ting som er sikker, er det at det er nok press i dagens samfunn til å helst skulle være en annen enn den man er.

Jeg preges også i stor grad av en tung og lammende skamfølelse. Det å skamme seg for den man er og den kroppen man har, det skal jeg være ærlig å innrømme at er fryktelig vondt og slitsomt. Skam og andre lignende følelser er utfordrende å forholde seg til, og i mange år valgte jeg derfor å ”skyve dem under teppet”. Jeg lærte etter hvert at det er ufattelig lite hensiktsmessig strategi, så de siste årene har jeg øvd meg på å gradvis tørre å kjenne på det som er der av følelser. Jeg har likevel ikke kommet så langt som jeg gjerne hadde ønsket.

Skal jenta mi lære om alle type følelser og opparbeide seg en solid emosjonell intelligens, er det av betydning at hun har foreldre og andre tillitspersoner rundt seg som tør å uttrykke og vise nettopp et bredt spekter av følelser. Dette har jeg i det siste begynt å kjenne på at fremdeles vil være svært vanskelig for meg. I 2018 vil derfor dette få en stor plass hos meg. Det jeg har opplevd sitter enda i litt for stor grad igjen i kroppen min; ”Kroppen husker det sinnet har glemt”. I tillegg er det fremdeles utfordrende å forholde seg til enkelte følelser, slik at jeg helst fyller hverdagen min med altfor mye å gjøre, for igjen å slippe og forholde meg til det vonde. Her vil jeg trekke frem fødselsopplevelsen min også, for hvis jeg skal være helt ærlig har jeg nok ikke helt klart å ta inn over meg hvor tøff fødselen min var. Det har nok på sett og vis også vært en form for re-traumatiserende opplevelse, men med et særdeles positivt endepunkt.

Jeg ønsket på bakgrunn av det overstående å skrive nettopp dette innlegget i dag. For jeg ønsker ikke at jenta mi skal tro at noe er tabu å snakke høyt om. Det å fortelle at man har opplevd vonde ting og på bakgrunn av det sliter med et og annet i hverdagen, det må være helt lov og rom for å dele med andre. På tross av det jeg har vært gjennom og den lange veien jeg har måttet gå for å klare å leve noenlunde greit med meg selv, så ønsker jeg at alle mine nære og kjære skal se at det faktisk går an å komme styrket ut av noe slikt. Jeg vil dele min diagnose og historie med flere, slik at kanskje noen flere av de jeg har rundt meg kan bistå meg videre i min prosess mot en hverdag med mindre stress og beredskap. Jeg er sikker på at det vil gjøre meg tryggere i min utrygghet, og kanskje også modigere til å tørre å vise mine følelser og fremstå som et enda mer autentisk menneske.

Jeg driver nå og leter etter en behandler som kan hjelpe meg på denne veien, og har stor tro på at med litt hjelp vil jeg kunne nå dit jeg ønsker. Har fått tips om å prøve ut noe som heter Somatic Experiencing og ser frem til å se om dette kan være noe for meg. Etter nesten 20 års slit, vil nok også kroppen min takke meg for at jeg er villig til å jobbe enda litt mer for å ha det bedre med meg selv. Jeg er tross alt ikke bare kropp eller bare sinn, jeg er et helt individ. Jeg trenger enda å finpusse litt på de koblingene for å bli ordentlig glad i meg selv. På den positive siden er jeg ufattelig stolt over å ha kommet så langt som jeg har kommet, og jeg har også klart å kjenne på en solid mestringsfølelse over at kroppen min har klart å produsere, bringe frem og føde et annet lite menneske. Det gjør at jeg fortsetter å tro at alt er mulig.

Jeg trenger alt jeg kan få av støtte og gode tanker når jeg i 2018 skal sette i gang med denne delen av min egen bearbeidelsesprosess. Det blir tøft, men samtidig vel verdt å bruke energien min på. Kanskje jeg også kan utfordres av dere jeg har rundt meg til å tørre å stoppe opp og kjenne litt mer etter? Jeg inntar nå en offensiv holdning ovenfor min diagnose og bærer den med hodet hevet. Den skal ikke få definere meg lengre, og det kjenner jeg etter dette blogginnlegget at den heller ikke gjør i like stor grad som før.

Avslutningsvis vil jeg få påpeke at jeg er vanvittig heldig for at jeg har så mange flotte mennesker rundt meg. Hadde det ikke vært for venner og familie opp igjennom, hadde livet mitt sett helt annerledes ut. Jeg er takknemlig ❤

Til jenta mi: Jeg håper vi sammen kan utforske og erfare hele følelsesregisteret sammen. Det vil gjøre oss godt begge to. Jeg elsker deg!

Ønsker dere alle et 2018 fylt av muligheter til å vokse og utvikles slik at dere også vil finne ro og egenkjærlighet.

Mari

Om tenkehjerne, følelses- og sansehjerne og å flykte…

Det begynner å bli lenge siden sist innlegg. I dag kjente jeg likevel på at jeg ønsket å skrive et lite innlegg om noe jeg er opptatt av og tenker mye på for tiden. Det handler om ulike deler av hjernen og flukt..

Det har skjedd vanvittig mye positivt i livet mitt de siste par årene, noe jeg også har blogget litt om tidligere… Jeg har en jobb jeg elsker og trives i hver eneste dag. Kjærligheten blomstrer. Vi har kjøpt oss ny leilighet og flytter inn til Oslo september, noe som vil gjøre at vi er nærmere mange av vennene våre, samt at vi vil kunne GÅ til jobb 🙂 Jeg har jobbet med meg selv i så mange år nå, og når jeg stopper opp og tenker på utviklingen fra da ting var som mørkest og til i dag, så er jeg evig takknemlig for at jeg har kommet så langt. Jeg klarer å kjenne på å ha det bra i hverdagen og jeg har det mye bedre med meg selv enn jeg har hatt det på lang tid. Likevel står bremsene på litt enda og skallet mitt føles noen ganger sterkere enn noen sinne..

Jeg har jobbet så mye med kognitive prosesser. Har bearbeidet, tenkt, snakket og reflektert. Det har gjort underverker for bevisstheten min og jammen forstår jeg mangt og mye om alt jeg har vært gjennom i livet mitt. Jeg ser sammenhenger, er vanvittig god til å analysere og klarer som regel å forstå hva som skjer, og hvorfor, når jeg opplever tyngre dager (som vi alle gjør fra tid til annen). Logikken og det som skjer i topplokket er det altså lite å si på, og jeg setter stor pris på at jeg har kommet dit jeg har kommet med det kognitive. Likevel har jeg nå fått en følelse av at nettopp det at jeg er så bevisst og reflekterer så mye, kanskje er det største hinderet mitt for å komme meg enda det lille hakket videre i bearbeidelsesprosessen min…

Et sitat fra Pål Solhaug ved RVTS Sør ble lagt ut i et innlegg på facebook i dag. Det traff meg rett i hjertet og gjorde at jeg begynte å gråte. Han sier at hvis et menneske eksempelvis skal slutte å ruse seg, så må man prøve å forstå den indre smerten som la grunnlaget for avhengigheten. Det samme gjelder for traumefeltet; ”Det hjelper ikke å jobbe med tenkehjernen når skjevutviklingen sitter i føle- eller sansehjernen. Først må vi gjøre mennesker trygge og hjelpe dem til å få kontakt med følelsene sine, deretter kan vi snakke sammen om hva som er lurt å gjøre, og kanskje kommer da kognitive teknikker i andre rekke”.

Det er jo nettopp tenkehjernen min som har fått mer eller mindre all oppmerksomhet i alle disse årene, og så er det kanskje føle- og/eller sansehjernen som egentlig kunne trengt oppmerksomheten!?! Jeg tenker definitivt IKKE at all innsats jeg har lagt i retning tenkehjernen har vært dårlig prioritering – jeg ser jo så absolutt viktigheten av at jeg har gått akkurat den veien jeg har gått. Jeg har nok håndtert og forholdt meg til det jeg har vært klar for å ta inn… Likevel har denne innsikten gitt meg en pekepinn på hvor viktig det er at føle- og sansehjernen får mer fokus fremover, slik at jeg kan gå enda flere skritt i riktig retning.

Det er nemlig mange måter å dempe indre smerte på, og i mine øyne handler stort sett de fleste alternativene om en eller annen form for flukt (fra vonde følelser/tanker). Man kan flykte fra indre smerte gjennom å benytte rusmidler (narkotika, alkohol), mat, søtsaker og/eller benytte andre ”fluktruter” som alltid å holde seg opptatt med et spill på mobilen (i mitt tilfelle Candy Crush), alltid måtte ha på TV’en eller alltid måtte planlegge dagene opp og i mente for å sørge for at man ikke har noe tid til overs til å tenke og føle i særlig stor grad. Da samboeren min har vært på jobbreise siden forrige fredag, har jeg denne uken hatt mye tid alene, noe som virkelig har fyrt opp under ”fluktrutene” mine. Oioioi som jeg har flyktet!! Tenkehjernen min har for lengst forstått at det er dette jeg holder på med, likevel forstår ikke denne delen av hjernen like godt hvordan jeg skal hanskes med dette.. Svaret ligger sannsynligvis på et nokså mye dypere plan… Men deeeeer tør jeg jo ikke å gå riktig enda… Nettopp derfor flykter jeg!

Jeg har spilt såååååå mye Candy Crush, sett masse på TV, samt tatt skikkelig mange dårlige kostholdsvalg… Hvorfor gjør jeg alle disse tingene som jeg VET gjør vondt verre for meg selv? Alt for å unngå noen følelser? For å døyve noe jeg ikke helt tør å slippe til?

Jeg gleder meg til den dagen jeg tør å være superdupermodig! Til jeg er klar for at følelsene bare skal få lov til å møte omverdenen og være akkurat som de er. Mot. Aksept. Tillatelse. Tilgivelse. Sårbarhet. VELKOMMEN! Jeg vet det kommer når jeg er klar for det, så enn så lenge får tålmodigheten lenge leve. Fra i dag skal jeg fortsette å gjøre bevisste valg for å sikre at jeg i det minste setter av litt tid hver eneste dag til tilstedeværelse; mindfulness- og/eller QiGong-øvelser, lese ei god bok, drikke en varm kopp te e.l. Jeg tror dette vil være viktige babysteps i riktig retning i tiden som kommer.

Jeg leser også Brené Browns ”Reis deg med ny styrke” nå, og har 100% tro på at alt jeg har med meg i bagasjen ene og alene gjør til at jeg nettopp kommer til å reise meg med ny styrke og er et sårbart, autentisk og modig menneske som lever livet på en helhjertet måte – feiltastisk som bare det 🙂